De kristne helligdagene må bevares

Et lands røde dager sier noe viktig om nasjonens kulturkrets og verdigrunnlag.

Det har nærmest blitt en årlig tradisjon som gjentar seg i mai og juni. Like sikkert som Kristi Himmelfartsdag og Andre pinsedag kommer hvert år, så dukker det opp politikere og samfunnsdebattanter som foreslår å avskaffe kristne helligdager.

Hvem det er som kommer med forslaget om å prute på den kristne kulturarven, varierer riktig nok noe. For to år siden foreslo daværende stortingsrepresentant for Høyre Stefan Heggelund å kutte ut Andre pinsedag og heller opprette 18. mai som en fast fridag, angivelig for at folk skulle ha mulighet til å hvile ut etter strabasene på nasjonaldagen vår.

Det forslaget rant ut i sanden, men det er andre som er mer enn villige til å fortsette stormløpet mot kristne helligdager. I år er det Unge Venstre og Samarbeidsrådet for Tros- og Livssynssamfunn som har gjentatt mantraet om ferieselvbestemmelse og frigjøring fra religionens grep om fridagene våre.

Unge Venstre-leder Ane Breivik var den som trøkket til aller hardest. Hun tok like gjerne til orde for å ta bort alle kristne helligdager. Av ti røde dager i kalenderåret er det åtte som er kristne høytidsdager og disse vil Venstre-ungdommen omgjøre til fridager som arbeidstakere kan ta ut når det måtte passer dem selv.

Ingrid Rosendorf Joys som leder Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn går ikke like langt, bare nesten. Hun foreslår å samle Andre påskedag, Andre pinsedag, Kristi himmelfartsdag og de to dagene som personer med andre høytider kan ta fri, til en egen «høytidspott» på fem dager. Disse skal den enkelte arbeidstager fritt disponere over og ta ut når det passer best, for eksempel på Heggelund-dagen 18. mai eller i forbindelse med egne religiøse festdager.

Vi er, kanskje ikke overraskende, skeptiske til begge forslagene.

Spørsmålet om nasjonale helligdager har både en ideologisk og en mer praktisk side. Begge disse hensynene tilsier etter vår mening at vi bør beholde ordningen slik den er i dag.

La oss ta det ideologiske først.

Hvilke helligdager et samfunn holder seg med sier noe viktig om hvilken kulturkrets man tilhører og hvilket verdigrunnlag man har. Muslimske land har fridager knyttet til sin religiøse merkedager. Her i den vestlige verden har vi i flere hundre år fulgt en kalender der fridagene er knyttet til høytidene i vår kristne tro.

Spørsmålet om nasjonale helligdager har både en ideologisk og en mer praktisk side.

Derfor er det forskjell på å tilbringe julen i Bergen enn i Bagdad. Og det er annerledes å oppleve id i Mogadishu enn i Moss.

Ved å bytte ut kristne høytidsdager som fridager, svekker man båndene til egen kulturarv, identitet og historie. Det ser vi ingen grunn til å gjøre.

Det andre argumentet handler om den negative effekten på fellesskapsfølelsen i samfunnet. Hvis de røde dagene blir gjort om til fridager som kan tas ut når som helst, så vil det ha betydning både for nærings- og arbeidsliv.

Felles fridager vil bli avløst av vanlige arbeidsdager. Forretninger og arbeidsplasser må holde åpent på tidligere helligdager fordi det vil være helt vilkårlig når den enkelte arbeidstager vil ta ut «sine» fridager.

Vi mener at det er en fordel både for familiene og arbeidsgiverne at alle har fri samtidig på helligdagene. Og det virker ikke som verken Unge Venstre eller Samarbeidsrådet for Tros- og Livssynssamfunn har tenkt på hvilket potensielt økt press forsalget kan få for småbarnsfamilier som allerede kjemper mot tidsklemma. Det er jo på ingen måte gitt at arbeidsgivere verken kan eller vil legge til rette for at to foreldre kan ha fri samme dag.

Til slutt: For oss virker de stadig gjentatte og sesongbaserte forslagene om å avskaffe kristne helligdager som en slags skrivebordsøvelse spesialdesignet for å produsere lettvinte presseoppslag. Vi har i hvert fall ikke oppfattet noe folkekrav om å kutte ut de kristne fridagene som inntreffer når den norske våren er på sitt vakreste.