Da sentrum kom til makten

Man skrev høsten 1972. Landet skulle få en ny regjering; den tredje innenfor én og samme stortingsperiode. Man var ikke vant med så hyppige regjeringsskifter i Norge. Men onsdag 18. oktober var den nye regjeringen på plass; en koalisjon med den smaleste parlamentariske bakgrunn siden krigen, 38 av 150 stortingsrepresentanter. Statsminister var en 56 år gammel landbruksskolerektor og emissær som knapt hadde ti år bak seg som aktiv politiker.

Det var folkeavstemningen om Norges forhold til EF som utløste regjeringsskiftet. Trygve Bratteli hadde dannet en ren Arbeiderparti-regjering i mars 1971 etter at Per Bortens koalisjonsregjering gikk av på grunn av indre uenighet. EF-saken dominerte den politiske debatten natt og dag de neste månedene, og én måned før folkeavstemningen satte statsministeren saken på spissen: Ble det nei i september, ville regjeringen gå av.

I et moderne, parlamentarisk demokrati var dette et uvant grep. Norske regjeringer skal felles i Stortinget eller ved valg, ikke ved folkeavstemninger. Da resultatet forelå natt til 26. september, ble statsministeren spurt av NRKs reportere hvem han ville be Kongen henvende seg til nå. «Har du et godt forslag?» var Brattelis litt galgenhumoristiske svar.