| Andakt
Biskopens fillerye og Dolly Partons jakke
I høst har jeg begynt å lese boken Veven av den svenske biskopen Martin Lönnebo. Jeg hadde som vanlig tenkt å gyve løs og komme meg gjennom den i løpet av helgen. Men det er ikke en slik bok. Denne skal leses sakte. Du skal ikke bare lese én side av gangen, du skal gjenta den samme lesingen i en hel uke før du fortsetter til neste. Det er forunderlig vanskelig å lese en bok sakte, og jeg kjenner rastløsheten melde seg allerede på side tre.
Veven er et bilde på hele livet med alle våre relasjoner. Vevstolen vi låner, vever vårt liv, og vi er en del av noe ubegripelig stort. Som salmisten skriver i Salme 139,13–14
«Du har skapt mine nyrer, og du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.»
Biskopen forteller om en periode fra sitt eget liv. Når han så seg tilbake, syntes han mye i livet virket uferdig. Han så bare biter av feilgrep og mangler, planer det ikke ble noe av, og store drømmer med små resultater.
Hva om livet ikke ble et ferdig og praktfullt arbeid, men bare etterlater filler?
En kveld oppdaget han at føttene hvilte på en fillerye. Samme natt drømte han at han så et praktfullt rom med et lysende teppe, nesten som i et tempel. Men på hedersplassen lå en enkel fillerye. Da han våknet neste morgen, slo en tanke ned i ham:
«Gud liker filleryer.»
Mange av oss lever med en forestilling om at livet burde være mer imponerende. Vi skulle ha fått til mer, vært klokere, sterkere eller mer åndelige. Men kanskje Gud ser noe annet.
Tidlig denne høsten gikk countrylegenden Dolly Parton bort. Gjennom et langt liv skrev hun hundrevis av sanger og mange verdenshits, og hun rakk å bli 80 år gammel. Jeg kjenner best til hennes låter I Will Always Love You, gjort verdenskjent av Whitney Houston gjennom filmen The Bodyguard, og 9 to 5 fra filmen med samme navn.
Men den sangen hun selv flere ganger sa hadde betydd mest for henne, var «Coat of Many Colors».
Den forteller om en opplevelse fra hennes egen barndom. Hun vokste opp i en fattig familie, og da vinterkulden kom, måtte moren finne en kreativ løsning for å skaffe datteren varme klær. Hun fant gamle stoffrester og sydde en ytterjakke til den unge Dolly. Mens hun arbeidet, fortalte moren historien om Josef i Det gamle testamente og den fargerike kappen han fikk av sin far.
Stolt gikk hun til skolen med sin nye jakke. Hun ble møtt med latter og mobbing fra de andre barna på grunn av morens fargerike design. De så bare en lappete jakke og ei jente som ikke hadde råd til en ny. For Dolly ble hendelsen en påminnelse om hva som betyr noe. Kjærligheten moren hadde vist ved å sy denne jakken, betydde mer enn penger og andres anerkjennende blikk.
Kanskje er det slik Gud ser på oss; at han ikke først og fremst ser etter de store prestasjonene. Kanskje ser han kjærligheten som er vevd inn i de små handlingene.
«Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe», skriver Paulus i 1. Kor 1,28.
Å stå opp litt tidligere for å lage frokost til familien kan være en fille i veven. En bønn for en syk venn, eller det å glede seg eller lide sammen med arbeidskollegaene sine, er en annen slik tråd. Det å holde ut en krevende dag uten å gi opp, er også en tråd i det store mønsteret.
Er vi heldige, finnes det noen gulltråder fra livets lyse og fantastiske dager som vi kan legge inn i veven. Men også de mer stusslige trådene fra livets hverdager gir struktur og farge til vevens mønster.
I Guds hender kan hverdagens stoffbiter bli til et teppe av mange farger. Kanskje er det dette helliggjørelse handler om. Ikke å bli et feilfritt menneske, men å overgi de lappene vi faktisk har. Dag etter dag. Å la Gud bruke både styrkene og svakhetene våre i sitt arbeid.
Da kan vi frimodig legge våre egne stoffrester i Mesterens hånd, og vi kan be filleryens bønn:
Gud, jeg gir deg mine filler, så du kan veve noe vakkert av dem.