Gi noen det ingen kan selge

«En konge for sin tid har gått ut av tiden» skrev en kommentator etter kong Harald Vs død. 28. august var det Norges konges tid til å tre ut av tiden og inn i evigheten.

Som barn tenkte jeg stadig på dette ordet: evighet. Jeg husker særlig en gang jeg var på et møte i menigheten jeg vokste opp i. Under møtet gikk jeg ned i kjelleren og inn på toalettet. Jeg husker jeg sto foran speilet og tenkte på det ordet: Evighet.

Det var et så uendelig, ubegripelig ord. Så umulig å forstå at jeg nesten fikk vondt i magen av å tenke på det. Hvordan kan noe vare evig? Hvordan kan noe aldri ta slutt? Samtidig var det like urovekkende å tenke på det motsatte. At livet en dag tar slutt. At tiden vår her på jorden er begrenset, og at også den en dag er over.

«Hun hadde tatt med seg tiden», skriver Gaute Heivoll i en av sine romaner.

En setning som sier noe om hvor tett tid og kjærlighet hører sammen. Vi lever alle med en tilmålt tid. Livet vårt er avgrenset av dager, måneder og år. Noe begynner, og noe tar slutt. Mennesker kommer inn i livet vårt, og mennesker forlater det. Vi vet at tiden er begrenset.

Når mennesker vi elsker blir borte, kjenner vi hvor tett tid og kjærlighet hører sammen. 

«Han forsøkte å fortsette som før, men innså at det ikke lenger fantes noen tid livet hans kunne utfolde seg i … Hun hadde tatt tiden med seg. Det fantes ikke lenger noe å vente på, noe å drømme om, noe å forestille seg … Det var hun som var tiden. Hans tid», skriver Heivoll videre.

Det er sterke ord i sørgetid. Men de peker på noe mange av oss kjenner igjen. Når vi elsker noen, veves livet vårt sammen med deres. Tiden blir ikke bare timer og dager. Den fylles med ansikter, samtaler, latter, minner og håp.

Oftest er det de små øyeblikkene man husker best. Latteren rundt middagsbordet når sønnen forteller om noe morsomt som har skjedd. Den viktige samtalen i bilen om det som er vanskelig. Slike øyeblikk som fyller tiden med mening. Det er godt å ha tid. Tid vi deler. Tid vi gir. Tid vi er til stede i hverandres liv.

Thomas Netland lanserte ordet «tidskraft» i en kronikk: Evnen til å være til stede i eget og andres liv. Jeg liker det uttrykket. For i en verden som ofte er opptatt av kjøpekraft og produktivitet, minner det oss om hva som virkelig betyr noe. Tid er en kraft som ikke kan kjøpes. Det mest verdifulle vi eier, er også det eneste vi ikke kan få tilbake når det først er brukt opp.

Kanskje er det derfor vi ofte først forstår verdien av tid når vi opplever at den er knapp. Når barna blir store. Når foreldrene blir eldre. Når en venn flytter. Når sykdom rammer. Eller når noen vi er glade i, ikke lenger er her. 

Da oppdager vi at det er tiden vi fikk sammen vi husker best. 

Det er en tid for alt, skriver Forkynneren: «Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen: en tid for å fødes, en tid for å dø.»

Videre skriver han:

«Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid. Ja, alle tider har han lagt i menneskenes hjerte. Likevel kan ikke mennesket fatte det Gud har gjort fra begynnelse til slutt.»

Vi lever i tiden, men Gud har lagt evigheten i våre hjerter. Kanskje er det derfor vi både lengter etter at livet skal vare evig, og samtidig kjenner på sorgen når tiden går. Derfor er hver dag en gave. 

For tiden er livet vårt, og en dag stanser vår tidsklokke. Det gjelder oss alle, også de kongelige. Vi skal alle dø en gang. Derfor er det en trøst å lese Jesu ord om hva som møter oss når vi trekker vårt siste pust og livet her på jorden er over. I evigheten venter livet sammen med Ham.

«Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» (I Johannes 11,25–26)

Så kanskje er noe av vår viktigste oppgave før den tid kommer, å bruke tiden vi har fått godt. Ikke utsette det vi kjenner at vi skal gjøre til vi får bedre tid. Være til stede. Legge bort telefonen. Lytte litt lenger. Besøke den vi har tenkt på lenge. Gi et menneske det ingen butikk kan selge: tiden vår. For den varer ikke evig.