Bibelen og treenighetslæren

Teolog og forfatter Eivind Gjerde svarer her i avisen 26. august på mitt innlegg fra den 10. august.

Han skriver blant annet: «Det er ren historieforfalskning å påstå at oldkirken ikke ble enig om at Jesus Kristus var Gud.»

Vel, Kirken ble jo på 300-tallet i en viss forstand ‘enig’ med seg selv på dette punktet, men det skjedde først etter langvarig og intens (i enkelte tilfeller blodig) strid. Det hele er gnistrende dokumentert og gjenfortalt av historikeren Charles Freeman i hans bok «AD 381».

Prester og biskoper som mente at man gikk for langt når man likestilte Jesus med Gud, ble systematisk ekskludert fra Kirken i etterkant av denne prosessen. Et kjent eksempel i så måte er Arius (jevnfør begrepet ‘arianisme’). En av kirkefedrene som kjempet imot guddommeliggjøringen av Jesus, var Origenes (185 – 254); av mange regnet som en av oldkirkens fremste teologer.

Gjerde henviser til Den athanasianske trosbekjennelsen, som påfallende nok avsluttes (og innledes!) med en trussel: «Den som ikke oppriktig og fast har denne [trinitariske] tro, kan ikke bli salig.»

For det første er dette et teologisk overgrep, som vitner om intoleranse og maktmisbruk fra de som til slutt gikk seirende ut av treenighetsstriden, hvilket illustrerer mitt poeng om uforsonlighet vis-à-vis kristne som for sin samvittighets skyld ikke kunne være med på å gjøre Jesus til Gud.

For det andre er det verdt å merke seg at man her mener å vite at ‘forsantholden’ av visse dogmer er en forutsetning for å kunne bli frelst. Det er altså ikke nok at man tror på Jesus (det vil si på hans budskap); man må i tillegg tro på treenighetslæren; en lære som var ukjent for de første kristne.

Prester og biskoper som mente at man gikk for langt når man likestilte Jesus med Gud, ble systematisk ekskludert fra Kirken i etterkant av denne prosessen.

Det er heller ikke nok at man etter beste evne gjør gode gjerninger og avstår fra det onde, samt ber Gud om nåde i ydmyk erkjennelse av egen tilkortkommenhet i tanker, ord, gjerninger og forsømmelser. Disse rettroenhetskravene gjelder ikke bare lærde, men alle kristne, og det til alt overmål i et spørsmål som satte grå hår i hodet på Kirkens mest skarpskodde tenkere i de første århundrene av vår tidsregning.

Når det er sagt, understreker jeg gjerne at det finnes bibelsteder som kan tolkes trinitarisk (særlig Joh 1,1–18; 10,30; Rom 9,5; Tit 2,13; Heb 1,2–14; 1 Pet 1,1).

Teologer og kristologer som f.eks. Wayne Grudem, Larry Hurtado og Richard Bauckham behandler problemkomplekset grundig i noen av sine bøker. Samtidig finnes det flere titalls skriftsteder som peker i motsatt retning (for litteraturhenvisninger og drøftelse, se mitt notat om treenighetslæren; fritt tilgjengelig her: honestthinking.org/no/islam/).

Et hovedpoeng for meg i denne debatten har vært å advare mot eksklusivisme og skråsikkerhet. Dette fordi jeg tror Guds rike handler om helt andre ting enn rettroenhet (se f.eks. Mark 10,14; Rom 14,17; 1 Kor 4,20; 6,9; 2 Tess 1,5).

Jeg minner om Jesu ord i Joh 10,16: «Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.»