Arbeiderpartiets bruk av «rå flertallsmakt»
Bernt T. Oftestad
Nils-Petter Enstad har i Dagen 16.07 en kommentar til min kronikk: «Arbeiderpartiets kamp mot pietistene» (Dagen 14.07), der jeg forsøkte å sette aversjonen mot Hallesbys helvetespreken inn i et kulturpolitisk perspektiv.
I min fremstilling fokuserte jeg på det kollektive og institusjonelle ved de historiske prosesser Det også fremgår av min begrepsbruk.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg nytter begreper som (politisk) parti, stat, bevegelse osv. At jeg da kom inn på Arbeiderpartiets rolle i etterkrigstiden, er selvsagt.
Enstad benekter slett ikke at KrF, som var representert på Stortinget, ikke ble tatt med i Gerhardsens samlingsregjeringen etter freden i 1945, mens Kommunistpartiet som var uten stortingsrepresentanter, kom med. Men han ser dette som en slags «nybgynnertabbe» fra Gerhardsens side.
Å oppfatte dette som et uttrykk for Arbeiderpartiets/Gerhardsens negative holdning til den pietistiske lekmannsbevegelsen, stemmer ikke, mener Enstad. Mener jeg det, må jeg ha en innsikt i «Gerhardsens tanker som jeg umulig kan ha».
Enstad tenker individualistisk og psykologisk. Min tilnærming er som jeg har anført, annerledes.
Men Enstads burde ha reist spørsmålet om hva som lå i Gerhardsens sinn da han tok Kommunistpartiet inn i regjeringen, til tross for at de parlamentariske forutsetninger så tydelig manglet.
Her kan vi ikke overse Gerhardsens personlige erfaringsbakgrunn: Fra 1919 til 1923 var han sentralstyremedlem i Norges Kommunistiske Ungdomsforbund.
Og i 1923 – etter partisplittelsen – startet han en ny ungdomsorganisasjon for Arbeiderpartiet som fikk navnet Venstrekommunistisk Ungdomsfylking.
En som har kommunistisk ideologi avleiret i sinnet, nærer vanligvis ikke varme følelser for kristendom, bedehus og kirke som altså KrF representerte.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Etter bruddet med Moskva sto Arbeiderpartiet for en demokratisk sosialisme. Partiet tok sikte på å vinne makten i samfunnet ved parlamentariske midler innenfor demokratiets rammer.
Spørsmålet er om denne politiske endring førte til en ny og mer positiv vurdering av kristendommen, enn det man tidligere hadde stått for, da militante kristendomsfiendtlige holdninger preget Arbeiderpartiet.
I 1945 begynte arbeidet for det man har kalt Arbeiderparti-staten. Noe av det første man gjennomførte, var statlig nasjonalisering av Indremisjonens lærerskole i Oslo.
Det tyder slett ikke på noen forsonlig holdning overfor kirke og kristenfolk. Motiveringen for nasjonaliseringen viser tvert imot hat mot den vekkelseskristendom som Indremisjonen representerte.
Motiveringen for nasjonaliseringen viser hat mot den vekkelseskristendom som Indremisjonen representerte.
Men Enstad synes ikke at mitt uttrykk «rå flertallsmakt» dekker Arbeiderpartiets politikk i denne saken.
Men partiets og Ap-regjeringens motivering for nasjonaliseringen, var forhindre at «det indremisjonske livssyn» skulle få påvirke samfunnet gjennom lærerutdanningen.
Kirkestatsråden kalte Indremisjonens lærerskole i Oslo for «en sektskole». Men var Indremisjonen en «sekt» innen et samfunn som var statsrettslig basert på evangelisk-luthersk religion.
Og hva var forkastelig ved Indremisjonens «livssyn» vurdert ut fra «statens offentlige religion» som var den evangelisk-lutherske (Grl § 2)?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Man drev Indremisjonen ut av den offentlige lærerutdanning uten å argumentere konfesjonelt ut fra Grunnlov og skolelov. Den norske grunnskolen var en konfesjonell evangelisk-luthersk skole og ivaretok Den norske kirkes dåpsundervisning.
Verken ut fra Grl § 2 eller skoleloven ble det forsøkt teologisk-kirkelig dokumentert at Indremisjonen drev en «sektsskole».
Når man gjennom et flertall gjennomfører en politikk uten rasjonell argumentasjon ut fra de gitte saklige forutsetninger, bør det kunne karakteriseres som bruk av «rå flertallsmakt».
