Alt som før – eller?

Et frislipp etter en vår med store begrensninger 
i bevegelsesfrihet og livsutfoldelse kan være en 
sunn måte å avreagere på, før vi trår til og finner nye 
tilnærminger til et liv som vitterlig ikke kan bli som før.

Vi skriver juli, det skal åpnes opp igjen nå når smittetallene er lave for uteliv, turisme og rekreasjon i sommervarmen. Ikke før har nyheten om åpning for reiser til tradisjonelle feriemål for nordmenn ilt over nettsidene før pågangen hos reisebyråene når høyder ingen før har sett.

Koronavårens smitteangst og restriksjoner virker glemt: Vi er lei isolasjon og sosial avstand; vi ønsker at hjulene skal komme fort i gang igjen, næringslivet opp å gå; vi drømmer om en tid der alt må bli som før.

Visst må det reises med noe mer forsiktighet, folk må innordne seg andre lands bestemmelser hva angår trygg avstand og smittevern, men til sol og varme land skal og må vi. Men, må vi det?

Har vi glemt hva samvittigheten fortalte oss i begynnelsen av koronapandemien? Har vi glemt den øyeåpneren det var å se vårt forbruk i et relasjonsperspektiv overfor medmennesker, jordkloden og dennes Skaper?

De sannhetens øyeblikk koronafrykten tvang oss til å se i hvitøyet der det ble åpenbart at vi nettoppikke kan fortsette som før, i et vekst- og forbruksjag som medfører rovdrift på naturen, med et nytelsesfokus som utgjør en himmelropende urett mot verdens nødstilte, men i stedet må avhjelpe problemene pandemien skaper solidarisk og med samlet kraft har vi glemt dem allerede?

Nå tar det tid å legge om vaner og handlingsmønstre, å reorientere seg å vende om. Et frislipp etter en vår med store begrensninger i bevegelsesfrihet og livsutfoldelse kan være en sunn måte å avreagere på, før vi trår til og finner nye tilnærminger til et liv som vitterlig ikke kan bli som før.

La oss håpe at dagene i solfylt rekreasjon også gir rom for kreativ tankevirksomhet, der vi gir oss tid til å finne nye og tilhelende tilnærminger til medmennesker og skaperverk, til å samtale og komme frem til hvordan vi kan leve mer i pakt med Guds visjoner for oss i rettferd, harmoni og nestekjærlighet. For mange familier ble hjemmekontor en velsignelse; det ble mer tid til å fungere som familie. Forhold ble styrket.

En strammere økonomi har økt oppmerksomheten på gjenbruk, miljøvern og nøysomhet. Tiden uten gudstjenester gjorde enkelte mer åpne for å søke en personlig relasjon med Gud, og ga dem erfaringen av å finne Ham.

Til syvende og sist handler det nettopp om det å begynne å lytte, se og oppfatte; å forstå med våre hjerter hva Gud egentlig vil av oss mennesker, så han får helbrede oss (jf. Jes og Mat 13,15).