Alt må være forankret i noe høyere enn en selv

Den som har lest Ulvehunden av Jack London har der en god beskrivelse på hvordan hunden har en gud som heter menneske; den forankrer altså sin eksistens i noen høyere enn den selv, har noen grenser den vet den ikke kan overtrå, som å bite hånden til gudene, og at denne guden krever absolutt lydighet.

Dersom Jesus er min Gud, min Frelser og min Skaper, og det er han, ikke alene og uavhengig av, men sammen med Faderen og Ånden, da kan han ikke være av samme slag som meg. Som sant menneske hadde han som oss menneskelige behov for mat, søvn etc. Men som sann Gud, født uten synd, kunne/kan han tilgi synder og frelse.

Plassen tillater ikke å ta opp Ireneus’ teologi som Gerard Oord refererer i sitt innlegg (Dagen 8.5). Men på hjemmesiden Foross.no som er del av henvisningen, står: Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet (2 Kor 5,21). Med et av NLMs kjerneord står vi på trygg grunn teologisk.