Å snakke om vranglære er vår tids store, urørlige tabu

«Jeg våknet opp med istykkerrevne klær. Kjente den kalde jorda mot kroppen min. Løftet hodet. Himmelen beksvart. Når øynene ble vant til mørket, så jeg mørke blå konturer rundt meg i måneskinnet. Konturer av noe som så ut som en mur, men som var nesten fullstendig nedrevet. Her og der kunne jeg skimte at den egentlig skulle vært flere meter høy, men overalt lå det steiner strødd som skulle ha ligget oppå hverandre. Om det før hadde vært en sterk og mektig mur, fantes det ikke lenger beskyttelse i den. Det var for mus, rev, bjørn og røvere fritt frem. Og det var kaos. Lyktene som en gang lyste opp slik at man så hvor man gikk, hadde for lengst mistet sitt lys. Røvere hadde full tilgang. Ville dyr jaktet på sine bytter. Mennesker hadde gått i dekning. Husene var revet ned og alle bygninger var inntatt av fienden. Og her lå jeg.»

Dette er et bilde jeg så for meg her en dag, i det jeg leste om Nehemja som ville gjenoppbygge Jerusalems mur. Hans utgangspunkt i lang tid i eksil, resonnerer med min opplevelse av tiden vi lever i. Jeg lurer på om de siste tiårene har vært en tid med «eksil» for mange kristne, hvor Gud har virket litt fjern for oss og Han har rystet sitt folk for å se hva som blir stående.

Selve grunnmuren vår skjelver på sine fundamenter, og mektige kulturelle løgner får fritt spillerom i en kristenhet som har gått i dekning, eller vandrer forvirret rundt i den tykke tåka av postmoderne ideologier. Jeg trodde vår teologi skulle være vår grunnmur. Ikke tørre læresetninger eller religiøse antakelser, men den levende pulserende overbevisningen om hvem Gud er, basert på Hans ord. Det som beskytter oss mot andre avguder og ideologier.