Å elske sin nestes kirke som sin egen
Kan pinsevennen se katolikken som en som kan berike hennes troserfaringer? Og katolikken tilsvarende se på pinsevennen? I så fall kan vi ikke lenger distansere oss fra hverandre, skriver Peter Halldorf.
Les flere debattinnlegg av - og relatert til Peter Halldorf
Det kan synes bemerkelsesverdig at vi mennesker så sjelden merker at få ting renser vår egen sjel som de ordene vi ytrer om andre.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg mener ikke her å kommentere alt som har kommet til uttrykk i etterkant av nyheten om Ulf Ekmans beslutning om å opptas i Den katolske kirken.
Man kan bare konstatere at bak alt for selvsikre vurderinger fremtrer et psykologisk femomen som Tomas Tranströmer treffende satt ord på: «Den største fanatikeren er den største tvileren. Han vet det ikke.»
Ulf Ekmans konversjon - som jeg har den største respekt for - prøver på alvor vår økumeniske holdning. Slik denne holdningen prøves hver gang noen møter kritikk i sine forsøk på å forme et økumenisk fellesskap som forener pinsevenner, lutheranere, katolikker, ortodokse og andre konfesjoner.
Å leve en enhetens og økumenikkens spiritualitet handler om mer enn dialog, kommunikasjon og strategier. Det dypeste motivet er ikke en gang pastoralt. All enhet har sin grunn og sin kilde i treenighetens mysterium, fellesskapet mellom Faderen og Sønnen og Den hellige ånd.
Jo dypere vi trenger inn i dette mysteriet og blir delaktige i det, desto vanskeligere blir det å holde ut å leve i splittelse med våre brødre og søstre, ja, med noe menneske som er skapt i Guds bilde. Enheten blir da tvingende nødvendig.
En økumenisk spiritualitet krever at vi med ømhet og kjærlig bønn omslutter de kristne brødre og søstre som vi lever splittet fra på grunn av deres avstandstaken fra oss og vår manglende evne til å forstå dem.
Splittelsen er et sår hos oss selv og hos den andre. Enhetens kall er å «lege den andres sår i oss selv», som Chiara Lubick, Focolarebevegelsens grunnlegger pleide å uttrykke det. Dette er grunnlaget for en økumenisk holdning.
Hva innebærer det at vi er kalt til å lege den andres sår i oss selv?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det betyr at vi alltid må streve etter å utgå fra den andre: fra dennes erfaringer, tradisjon, teologi og horisont. Å ta imot den andre er å ta dennes spørsmål, tvil og kritikk på alvor, og ransake seg selv i lyset av disse, før vi gir vårt eget bidrag. Vi må legge argumentasjonen til side og innse at veien til enhet ikke er å si «du tar feil og jeg har rett», men heller ikke å bare for enhetens skyld si «du har rett», slik at vi legger skjul på det som skiller oss.
Før vi kan møtes i det som skiller oss i synet på troens innhold, må vi kjenne enhver erfaring som sårer den andre som vår egen, gjøre oss til ett med den andre slik at vi utgår fra hans og hennes tenkemåte. Ikke gjennom å fornekte det vi med overbevisning bekjenner på Kristi og Skriftens grunn, men ved at vi hele tiden spør oss: hvilket lys kan han eller hun gi meg slik at jeg kan forstå meg selv og min tro klarere?
Jesu ord om å elske sin neste som seg selv skriver forhåpentligvis alle kristne under på. Men de blir blir enda mer nærgående når vi spør oss:
Hva innebærer det å elske sin nestes kirke som sin egen? Kan pinsevennen se katolikken som en som kan berike hennes troserfaringer? Og katolikken tilsvarende se på pinsevennen? I så fall kan vi ikke lenger distansere oss fra hverandre.
Naturligvis stiller det store krav til vår evne til oppmerksom lytting. Fremfor alt forutsetter det stor respekt for Ånden som blåser hvor den vil og bruker hvem den vil når den vil. Før vi når dette punktet av forutsetningsløs lytting må all prestisje, hvert behov for selvhevdelse og selvforsvar forenes med den overgitte Kristus på korset. Selv hver kirke trenger å dø bort fra sitt eget ego.
Jeg har for min egen del lært meg mye om hvordan en slik holdning kan ta form under de årlige samtalene i den pågående offisielle dialogen i Sverige mellom Pinsebevegelsen og Den katolske kirken som nå har pågått i mer enn ti år. Hos begge parter har vi her funnet den oppriktige viljen til å forstå den andre, grunnet på respekt for motpartens trosoverbevisning, og samtidig en selvsagt forankring i ens egen tradisjon. Fritt fra forakt og selvsikkerhet.
For å finne en økumenisk stil - og vei - der vi ikke nøyer oss med kompromisser, å bare møtes halvveis gjennom å sammenføye en bit av den andres med sitt eget, trenger vi fremfor alt en grenseløs tillit til Den hellige ånd. Vi må kunne si til de som finnes i de andre kirkene:
«Jeg forlater deg ikke før jeg har sett Åndens gaver i deg.» Vi må ikke slippe tanken på at Kristus er nærværende og virker hver person som har en annen bekjennelse enn vår egen, selv i det fellesskapet som har skilt seg fra oss. Vi må innse at et ekte ja til Gud, forutsetter at vi er villige til å ta imot Kristus og elske ham blant de splittede brødrene og søstrene i andre kirker.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Slik er korsets vei, og noen annen vei finnes ikke om de splittede kirkene skal kunne forenes. På korset tar Kristus opp det onde og forvandler det gjennom å utsette seg selv for den ytterste selvoppofrelse. Bare slik kan det som skilles oss bli en nøkkel til enheten. Det som plager oss, kan bli porten til gleden.
Peter Halldorf
forfatter og forkynner, Bjärka-Säby, Sverige
