Gratulerer, NLM!

Samtidig som det er avgjørende viktig at NLM opprettholder sin ytremisjonsprofil, er det også en kjensgjerning at hvis indremisjonen opphører, vil også ytremisjonen gjøre det.

Gratulerer med dagen, Norsk Luthersk Misjonssamband! Dagens 125-årsfeiring er en stor hendelse både i Kristen-Norge og for mange mennesker verden over.

«NLM ønsker med sitt jubileum å sette søkelys på at Jesus endrer liv. Vi har fått oppleve, gjennom vår 125-årige historie, at Jesus utgjør en enorm forskjell i menneskers liv», skriver organisasjonen i sin pressemelding i forkant av kveldens tilstelning i Oslo konserthus.

Og det er nettopp dette det handler om: At Jesus forandrer liv.

Det var denne nøden for menneskers frelse kvinnene i Bergens Indremisjon fikk del i tilbake i 1890-årene. Det var denne nøden som satte den gamle Kinamisjonen i gang. Og det er denne nøden og gløden som har drevet misjonen frem til i dag. Misjon handler ikke først og fremst om strategi og visjon eller om struktur og organisasjon.

Mer enn noe annet er Norsk Luthersk Misjonssamband historien om hjerter som har blitt tent i brann av Jesus Kristus. Ved slike jubileer er det god grunn for oss som lever i dag til å søke kunnskap om dem som har gått foran oss. Om deres tillit til Gud, om deres dedikasjon, om deres innsats – og om deres smerte.

Når en vil analysere NLMs utvikling, er det ikke minst nødvendig å studere åndsklimaet på andre halvdel av 1800-tallet. Det hadde gått noen tiår siden Hans Nielsen Hauges helt enestående innsats for å forkynne evangeliet rundt i landet. Konventikkelplakaten hadde blitt opphevet, med den konsekvens at lekfolk nå fritt kunne forkynne evangeliet uten prestenes tillatelse.

I denne perioden ble en hel rekke kristne organisasjoner etablert. For oss som lever i dag er det ikke minst interessant å lese om den sterke gløden for det vi kaller ytremisjon. Tilgangen til informasjon om hvordan det står til rundt i verden var åpenbart vesentlig mindre enn den er i dag. Men nøden for menneskene var ikke mindre av den grunn, snarere tvert imot.

I dag er det relativt enkelt å tilbakelegge store distanser raskt og relativt billig. Tanken på en langhelg i New York var ikke akkurat nærliggende mot slutten av 1800-tallet. Ei heller å ta et par dager i Beijing. Selve reisen var i seg selv både langt mer omfattende og mer risikabel enn den er i dag. Og da hadde ikke selve arbeidet begynt engang.

Dette var også en utvandringsperiode fra Norge, så tanken på å forlate velferdsstaten var nok ikke fullt så vanskelig å forsone seg med som den vil være for mange i dag. Men oppbruddet var likevel langt mer dramatisk enn det er for dem som reiser utenlands noen år nå. Da skulle det en sterk motivasjon til.

Og motivasjon, det hadde misjonærene. NLMs første generalsekretær, Johannes Brantzægs forkynnerideal sier en del: Han ønsket at Kristus skulle bli malt for folks øyne, nærmest som om han hadde blitt korsfestet midt iblant dem, leser vi i Erik Kjebekks bok «Dei bar fram visjonen».

Hvordan skal en være luthersk lekmannsbevegelse i møte med vår tid? Selve lekmannsidealet står som kontrast til en embetskultur og en embetskirke hvor man kunne oppleve at noe av evangeliets brodd hadde gått tapt, og at teologien var kommet på avveie. På den tiden hadde embetsstanden en fordel i form av utdannelse og faglig kompetanse.

Men lekfolket lot seg ikke kue. Betegnelsen «lesere» var en treffende karakteristikk. For vi kan finne lekfolk som med sin bibelkunnskap antakelig kunne matchet de fleste teologer. Men blant dagens unge finnes det knapt noe lekmannsideal. Det å få seg en utdannelse er ikke noe luksusgode, det er nærmest en nødvendighet i møte med våre dagers arbeidsmarked. Da er det lett for at også teologiens område blir overlatt til fagteologene.

Det vil i så fall være et tydelig brudd med viktige sider ved lekmannsbevegelsens særpreg. Utdanningsnivået setter også forkynnelsen på vanskeligere prøver i den forstand at det i en gitt forsamling vil finnes flere som har kunnskap fra andre fagfelt. Dermed kreves det mer av forkynneren om det hun eller han sier ikke skal falle gjennom.

Sannsynligvis står vi overfor dramatiske strukturelle endringer i Kristen-Norge i løpet av de kommende par tiårene. Samfunnet endrer seg, åndsklimaet endrer seg, og menighets- og kristenliv tar nye former. Norske kristenledere vil etter alt å dømme stå foran mange smertefulle og vanskelige valg i årene fremover. Når ressursene er mindre, må prioriteringene bli tøffere.

I dette bildet ser det ut for at NLM er blant dem som klarer seg best. Organisasjonen har en tydelig identitet, og har flere vitale miljøer å rekruttere fra. Ikke minst er det interessant å legge merke til hvor tidlig skolevirksomheten ble en del av NLMs arbeid. Aller viktigst av disse er nok Fjellhaug Inernasjonale Høgskole.

Men også de videregående skolene rundt i landet, blant annet, er nærmest uvurderlige. I årene fremover vil nok også forsamlingene bli stadig viktigere. Misjonsbevegelsen kan ikke basere seg verken på den offentlige skolen eller på Den norske kirke. Da er det en viktig styrke for NLM at de allerede befinner seg midt i sin største satsing på lokale forsamlinger noensinne.

For samtidig som det er avgjørende viktig at NLM opprettholder sin ytremisjonsprofil, er det også en kjensgjerning at hvis indremisjonen opphører, vil også ytremisjonen gjøre det.