Bibeltroskap og ung jord

Flere debattanter har i Dagen de siste ukene tatt til orde for bibeltroskap. Det er bra. Likevel er det flere som i sin iver etter bibeltroskap er mer opptatt av å vise til bibeltro teologer enn til Skriften selv.

Bibeltroskap må være bibeltroskap, ikke troskap mot de «rette» teologene. Derfor kunne man av enkelte debattanter forventet en sterkere bibelsk argumentasjon. Den har i flere tilfeller vært fraværende.

I forlengelsen av ovennevnte argumentasjon er det flere som tar til orde for å kategorisere teologer i bokser der de bibeltro hører til i den ene boksen og de ikke-bibeltro hører til i den andre.

Som en følge av dette blir disse boksene også plassert på hver sin side i åndskampen der vi altså har mennesker på den ene siden som kjemper med Gud og andre igjen som kjemper mot. Men er det så svart-hvitt?

Både åndskamp og bibeltroskap er viktige tema som gjerne kunne vært løftet frem i større grad enn de blir i dag. Det er også nyttig å relatere disse mer overordnede tema til ulike spesifikke tema i kristenlivet, i tro og i tanke.

Vi utfordres alle av etiske valg, udefinert tankegods og varianter av tro og teologi på mange områder. Noen av løsningene i disse utfordringene må nødvendigvis være på kollisjonskurs med Bibelen.

Utfordringen er å finne ut hvilke. Her må vi for det første innse at ingen av oss sitter på alle de riktige løsningene. Tanken om at én gitt teolog skal være tilnærmet ufeilbarlig hører til i helt andre kirkesamfunn enn de evangeliske. Vi feiler alle. Vi er mange som ønsker å være bibeltro, men ingen av oss er det fullt og helt, i ett og alt.

En viktig faktor i å avgjøre når vi er bibeltro eller ikke er å se på argumentasjonsmåten. For hva er det som skal avgjøre hva vi tror og lærer?

Dersom målet er bibeltroskap, må svaret også være Bibelen. Det den enkelte lærer, må altså prøves på Bibelen. Dersom noen påviser at Bibelen lærer skapelse over millioner av år, lidelse og død før syndefallet og en lokal flom, så skal vi gjerne beklage at vi har hevdet noe annet.

Så langt savner vi imidlertid bibelsk begrunnelse for å inneha noen av disse standpunktene. Vi undres når nærmest rene bibelvers blir fremholdt som påstander det ikke går an å tro på.

Går det for eksempel an å argumentere seg vekk fra at Bibelen taler om en global flom? Vi mener ikke det. Bibelen er veldig tydelig på at Gud ville gjøre ende på «alt kjød» (1Mos 6,13) «Alt som er på jorden skal omkomme» (6,17) «alle de høye fjell» (7,19) ble skjult og «Noah ble tilbake, og de som var med ham i arken.» (7,23)

I tillegg snakker Bibelen i GT og NT en rekke steder om vannflommen som en historisk hendelse.

Flommen ble betraktet som så ødeleggende at man snakker om «den gamle verden» (2Pet 2,2) og videre «Ved dette gikk den daværende verden under, da den ble oversvømmet av vann.» (2Pet 3,6).

Det siste er for øvrig sagt i en kontekst som forsterker forståelsen av en verdensvid katastrofe ytterligere. Videre kan vi peke på slektenes gang i Bibelen.

Det fremkommer tydelig at Noahs etterkommere bredte seg ut over hele jorden (1Mos 9,19, Apg 17,26) og at hele jorden noen generasjoner etter flommen hadde samme språk (11,1).

Dersom noen kan vise at Bibelen ikke snakker om en global flom, hører vi gjerne. Men dersom man ønsker å argumentere mot Bibelen på dette punktet, bør man også være klar på at det er det man gjør.

Nå ville det selvsagt vært et tankekors om alle tidligere teologer hadde lest helt andre ting ut av Bibelen enn det vi gjør i dag.

Noen har i debatten pekt på norske teologer som ikke ønsket å fastslå jordens alder. Vi opplever at de som skyver andre teologer foran seg, selv ønsker å gå lenger i sine bibeltolkninger enn de nevnte teologene gjør. Det er problematisk.

Et godt råd tror vi vil være å se på hva de ulike teologene lærer om flommen. En global flom og en jord som er millioner av år gammel er nemlig alternative og, vitenskapelig sett, gjensidig ekskluderende forklaringer på den jorden vi ser i dag. De teologer som i dag tror på en gammel jord avviser normalt også at flommen var global.

Men er det dermed spottende å anta at flommen var lokal? Spotter vi Guds ord ved å tvile på den likefremme lesningen av det? I Bibelen (og i boken vår) er spottingen knyttet opp mot «løftet om hans gjenkomst» (2Pet 3,4) Vi tror ingen i denne debatten har til hensikt å spotte dette løftet.

Det vi ønsker å peke på er at noen av debattantene, bevisst eller ubevisst, bruker samme begrunnelse som spotterne når de stiller spørsmål ved historisiteten eller rekkevidden av viktige tekster i det gamle testamente. Det bør være et tankekors.

Troen på en «ung» (ca. 6000 år) jord er ikke noe nytt (selv om det tidvis hevdes). Augustin (400-tallet) trodde på en ung jord. Det samme gjorde Luther og Calvin (1500-tallet).

Når Biskop James Ussher (1600-tallet) regnet seg tilbake til skapelse år 4004 f. Kr. sto han på ingen måte for noe radikalt nytt. Den anerkjente bibelkommentaren «Fra Gullgruben» (1919) sier at «Første mosebok omfatter et tidsrom på 2369 år.»

Lutherstiftelsens bibelverk fra 1928 ser en ørliten gryende konflikt mellom vitenskap og Bibelen når det gjelder menneskehetens alder og ser for seg to mulige scenarioer (s.46):

Enten må vi strekke litt på slektstavlene og forutsette at det hoppes over noen ledd (kanskje noen få tusen år?), eller så kommer vitenskapen på bedre tanker og reduserer menneskehetens alder til ca. 6000 år.

I lys av dagens vitenskap som «daterer» mennesket til en alder av 200.000 år får denne boken et problem. Dette problemet kan overføres på flere av dem som har kastet seg inn i debatten i Dagen.

Er det vitenskapsteoriene som tar feil, eller er det Bibelen? Må vi justere bibellesningen etter teorier som er ubeviselige i sin natur og som bygger på samme begrunnelse som spotterne i 2Pet 3?

Vårt ståsted er at dersom bibeltroskap er idealet, bør svaret være nei. Da får vi heller si som Paulus i Apg. 24,14 «det vedgår jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg våre fedres Gud slik at jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene.»