Som Luther leser Bibelen
Kravet om at Bibelen skal leses vitenskapelig var ikke utbredt i antikken, middelalderen eller hos Luther, skriver Bjørn Are Davidsen.
Mens kristne før Darwin tolket vitenskapen i lys av Bibelen, lar mange kristne i dag vitenskapen bestemme over Bibelen. Dette er i hvert fall en vanlig tanke. Stemmer den?
Nei, det er en myte. På mange måter er det til og med motsatt. Men strider ikke dette med hva mange har vokst opp med å høre? Luther og reformatorene stod da på Bibelens sannhet?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den ikke ubetydelige Kirkefaderen Augustin skrev rundt år 400 en bok om «Den bokstavelige betydningen av Første Mosebok». Blant det han mente var at dagene i skapelsesberetningen ikke kan bety 24 timer.
For hvorfor skulle en allmektig Gud bruke så lang tid? Nei, dette var opplagt symbolsk. Augustin tenkte at Gud hadde skapt alt med en gang, men noe av dette som «potensiale» eller frø som Gud lot vokse frem over lengre tid.
For Augustin var det avgjørende at også ikke-kristne kunne bruke fornuft og erfaring til å finne «stjernenes bevegelser og baner, og til og med om deres størrelse og posisjoner», «hva slags dyr som finnes» og så videre.
Nettopp derfor var det «en skammelig og farlig sak om en ikke-troende hører en kristen som taler tull om disse emnene ut fra skriften». Ikke bare var det pinlig når «folk oppdager så stor uvitenhet hos en kristen at de ler av og latterliggjør det hele». Det var til «skade for dem vi ønsker at skal bli frelst når de som står bak våre hellige skrifter blir kritisert og fornektet som uvitende».
Hvis vi bruker Bibelen til å avfeie vitenskap, hvordan skal noen tro på oss når vi forteller om «oppstandelsen fra de døde, håpet om evig liv og Guds rike»? Augustin hevdet ikke at Bibelen tok feil, men at firkantede og fastlåste tolkninger kan bli til skade for troen når vi gjør «større fremskritt i søkningen etter sannhet».
Som god augustiner forklarte Luther i forelesningene om 1. Mosebok at vi måtte gå til astronomene hvis vi ville lære om planetenes bevegelser. For Den hellige ånd og De hellige skrifter vet «ingen ting om slike ting og kaller hele området over oss for ‹himmelen›».
På samme måte pekte Calvin på at det er feil å ta uttalelsen om at solen og månen er de to største lysene på himmelen som vitenskap, fordi «Saturn, som på grunn av sin store avstand, synes å være det minste av alle, er større enn månen».
Skulle man lære vitenskap, kunne man ikke gå til Bibelen. «Den som vil lære seg noe om astronomi, og andre vanskelige kunster, må gå andre steder.» For Calvin var det et sentralt poeng at Gud ikke taler til oss i Bibelen gjennom vitenskapens verdensbilde, men gjennom hverdagens.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi ser det samme i et brev fra Kardinal Bellarmine som lenge ledet prosessen mot Galileo. Hvis det ble demonstrert at solen var i sentrum og at jorden kretset om solen, «ville det være nødvendig å gå nøye frem for å forklare de avsnitt i Skriften som syntes i strid med dette». Fant man ingen god forklaring, måtte man heller vedgå at man ikke forstod avsnittene enn å si at vitenskapen var feil.
Kravet om at Bibelen skal leses vitenskapelig var ikke utbredt i antikken, middelalderen eller hos Luther. Det fikk ikke særlig gjennomslag før amerikanske grasrotbevegelser på 1900-tallet. Dette betyr ikke at Augustin eller Luther må ha hatt rett. Men det betyr at det er feil at det ikke ble vanlig å tolke Bibelen i lys av vitenskapen før etter Darwin.
