Svik mot mennesker, svik mot Gud

Vi trenger å snakke om hvordan mangelfulle ansvarsforhold og underutviklet debattkultur baner vei for at ledere ikke blir tvunget til å ta helt nødvendige oppgjør. Det er et bedrag at slike oppgjør står i veien for utbredelsen av evangeliet.

Jeg mener at VG-journalist og tidligere Jesus Revolution Army-soldat Rut Helen Gjævert har gjort Kristen-Norge en stor tjeneste. Med Frelst-serien satte hun i gang en helt nødvendig debatt. Kanskje måtte det en avis som VG til for at de rette delene av Kristen-Norge ikke lenger kunne overse det de burde ha gjort mer med for lenge siden. I går formiddag var Gjævert selv til stede da ledere fra en stor bredde innen det lavkirkelige og frikirkelige Norge var samlet for å snakke om skatter i leirkar, om hva som skjer når kristent lederskap påfører mennesker stor smerte. Gjævert fortjener takk for debatten hun har satt i gang. Modum Bad og Norges Kristne Råd fortjener takk for at de tok initiativ til samlingen.

LES:Veien fra sunt engasjement til usunn virkelighetsflukt

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det var sterkt å være til stede. Flere av innleggene traff dypt. Psykolog Kari Halstensen fra Modum bad snakket om å skille mellom ambisjoner og virkelighetsflukt, og om at det ikke finnes noen teologisk begrunnelse for å være en lukket menighet på siden av samfunnet. Hun understreket det egentlig opplagte, at uten innspill utenfra, vil våre egne tanker bli tømt for oksygen. Pinsepastor Einar Nymoen fortalte om hvordan profetier på avveie førte ham til åndelig sammenbrudd, og om hvordan et opphold på nettopp Modum bad hjalp ham tilbake på beina. Alle som har lederansvar i karismatiske sammenhenger burde høre Nymoens historie. Vi trykker innlegget hans i Dagen i morgen. Tidligere NMS-general Kjetil Aano snakket om håndteringen av misjonærbarn-sakene, og utfordret til erkjennelse, bekjennelse og beklagelse. Erkjennelse av de kritikkverdige forhold er en nødvendig forutsetning for at beklagelsen skal være ekte. Opptil flere ganger har jeg stått overfor kristenledere som har sagt de rette tingene, men hvor andre ting de sier gir inntrykk av at erkjennelsen egentlig er høyst mangelfull. Da kan en overfladisk beklagelse ha motsatt effekt hos dem som har blitt påført smerte.

Det er helt nødvendig, ikke minst i Frikirke-Norge, at vi legger mindre vekt på det vi oppfatter som gode intensjoner, og mer vekt på de faktiske effektene av arbeidet i menighetene. En pastor kan ha de aller beste hensikter, men likevel opptre slik at han påfører mennesker sår som det tar mange år å lege. Poenget er ikke å brette ut alle sider ved konkrete pastorers personlighet og adferd i media. Og vi bør vel alle erkjenne at selvinnsikten nok ikke er fullt så velutviklet som vi gjerne skulle ønske at den var. Men for dem som har blitt dypt såret av pastorer de hadde tillit til, kan det også være en smertefull erkjennelse at de etter å ha forklart seg fortsatt ikke får den forståelsen de så gjerne skulle ønske.

LES:Selvutnevnte profeter slo beina under meg

Det vi aller mest kan og må snakke mer om, er de teologiske premissene som gjør det lettere å utøve usunt lederskap. Dette tok tidligere Vårt Land-redaktør Helge Simonnes med rette opp mot slutten av samlingen i går. Og her har det vært for mye taushet, også det siste halve året. Vi trenger å snakke om hvordan mangelfulle ansvarsforhold og underutviklet debattkultur baner vei for at ledere ikke blir tvunget til å ta helt nødvendige oppgjør. Det er et bedrag at slike oppgjør står i veien for utbredelsen av evangeliet. Realiteten er sannsynligvis nærmere det motsatte. Og der ligger det aller største alvoret i den debatten som slett ikke er over. Ved å svikte mennesker, svikter vi også Gud.