Urokkelig fast

De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. (Apg. 2,42)

Urokkelig fast. Jeg holdt på å si: Det er noe urokkelig ved det. Noe som alltid skal gjelde, noe en ikke skal forandre på. Og – noe en ikke skal diskutere for å finne «bedre» løsninger på.

Når Gud sa til Adam og Eva at de ikke skulle ete av kunnskapens tre, var det ikke et forslag, men et påbud. En lov gitt av Gud selv. Så skulle vel alt være greit? Når en kjærlig Gud hadde gitt et sånt påbud, så hadde Han vel en god mening med det!

Hvem var det så som plantet en annen mening i Eva? Jo, det var djevelen selv. Han ga seg ut for å være mer kjærlig enn Gud, og likeså at hans forslag var til mye mer glede for henne og Adam enn Guds påbud.

Jeg mener å ha lest at Arne Garborg en gang sa: «Syndi er ikkje noko ein skal diskutera. Syndi er noko ein skal halde seg borte ifrå.» Ja, eia var vi der. Vi har gang på gang sett resultatet av at Guds gode ordninger skal diskuteres. Det fører lett til kaos, splid og spetakkel. Nei, vi er ikke kjærligere enn Gud. Guds gode ordninger er de beste, selv om vårt kjød protesterer, og vi feiler og faller. Det gjør vi alle. Men én ting er å falle, en annen ting er å si at dette gjør jeg som jeg vil med, uavhengig av hva Guds Ord sier. Det er en farlig vei.

Nå skal en til og med diskutere Johs 3,16, som sier at en må ta imot Jesus for å bli frelst. Men vil vi holde urokkelig fast på at skal vi bli frelst, må vi ta imot Jesus.