Slik fant jeg meg selv i et luthersk landskap

For meg dukket ordene hos profeten Mika opp som en skjult diamant. Du vet kanskje hvordan det er når du leser gjennom en bibelbok og noe plutselig reiser seg opp og blir stort og viktig. Noe får plutselig farge i et landskap som av og til kan virke grått. 

Jeg hadde tenkt mye på hvor jeg - som en kristen, og som et menneske - ble av i en frelsesforståelse som noen ganger kunne bli mer luthersk enn doktor Luther selv. Jeg hadde hørt forkynnere som advarte så sterkt mot gjerninger at hele jeg forsvant i dragsuget. 

Det var ikke fordi jeg så gjerne ville bidra til å frelse meg selv, at jeg lurte. Det var mer det at jeg jo var skapt med både arbeidslyst, lengsler og evner. Og hvis det jeg utrettet eller ikke utrettet var så fullstendig knekkende likegyldig, hva skulle jeg gjøre med disse? 

Jeg fant ikke svarene på alt dette hos profeten Mika. Det fant jeg andre steder. Men i et kjent vers, og i versene som følger, fant jeg en livsholdning som gav gjenklang i meg. Fordi det var noe jeg ønsket, men kanskje også fordi det var noe jeg hadde smakt på. 

Holdningen til Mika i vers 7-9 er som barnet som møter motstand, men som folder armene og trygt slår fast «Bare vent til morfar kommer, han vil hjelpe meg.» Jeg har en trygghet. Jeg har en hjelper. 

Vi trenger dette, vi mennesker. Å bli elsket uforbeholdent. For det gir oss en grunnholdning som sier at vi er verdig til å bli elsket, og det hjelper oss til å stole på andre.

Den som har en god far, er heldig. Den som har en god mor, skal prise seg lykkelig. Men den som har innsett at en har en god Gud til far, den har funnet et vern som ikke kan beskrives med ord.

Jeg tror det er dette som lyser igjennom hos Mika. Han ser på omstendighetene som tårner seg opp, og erkjenner at det er vondt og tøft. Men han vet at til syvende og sist så er han ikke overlatt til omstendighetene. 

Og så, midt i denne salige visshet, så sier han noe som talte til meg: «For om jeg faller, skal jeg reise meg igjen.» Det er Han som skal føre min sak, det er han som skaffer meg rett og det er han som skal føre meg ut i lyset slik at jeg skal få se hans rettferd, sier Mika.

Men det betyr at jeg kan reise meg opp og gå videre. Gud reiser meg opp, slik at jeg kan reise meg opp.

Mika er visstnok en kortversjon av Mikajahu, som betyr «Hvem er som Jahve?». Og jeg sier med Mika: «Hvem er en Gud som du?»