Skjønner godt at Marta ble irritert

I min forrige andakt skrev jeg om Marta, kvinnen jeg mener blir undervurdert som bibelsk forbilde. Hennes søster Maria er den som oftest blir løftet fram som en å strekke seg etter. Da ofte ut fra historien om da hun satte seg ved Jesu føtter for å lytte til hans ord. I det siste har jeg tenkt mye på at dette ikke var den eneste gangen Maria valgte plassen ved Jesu føtter. Hele tre ganger står det at hun var der, men i tre ganske ulike situasjoner.

Den første gangen vi møter søstrene i Bibelen, er i Lukas 10,38–42. Jesus besøker dem i Betania. Mens Marta strever og varter opp gjesten sin, setter Maria seg ved Jesu føtter og lytter til hans ord (vers 39).

Jeg skjønner veldig godt at Marta ble irritert. Det er jo frustrerende å jobbe på når andre familiemedlemmer «bare sitter der». Jeg skulle likt å vite hva Maria tenkte. Hun måtte vel kjenne søsteren sin såpass at hun skjønte hva som var forventet av henne? Likevel valgte hun å sette seg hos Jesus først. Hun må ha kjent på et enormt behov for å være nær Jesus og lytte til det han hadde å si. Behovet var så stort at hun ikke kunne bry seg med hva søsteren eller eventuelle andre i huset måtte tenke om det. Hun var til stede i øyeblikket sammen med Jesus.

Jesus forsvarer Maria når Marta konfronterer dem: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne» (Luk. 10, 41b–42). Tenk å bli forsvart av Jesus for å ikke tjene ham! Det var hvert fall slik Marta så det (vers 40). «Den gode delen» er å stoppe opp. Å ta en pause fra alt som er viktig for å gjøre ingenting sammen med ham som er viktigst. Da kan man virkelig lytte med hjertet til det han har å si.

Den andre gangen Maria var ved Jesu føtter, var ganske annerledes. Broren hennes hadde nettopp dødd, og Jesus var på vei. Marta gikk ham i møte, men Maria ble sittende hjemme (Joh. 11,20). Ut fra det man kan lese om disse søstrene, tolker jeg det slik at Marta var den handlekraftige av søstrene, mens Maria kanskje var litt mer rolig og følsom. Det at hun ble igjen i huset, kan tyde på at hun var så nedtynget i sorg at hun ikke orket å gå ut.

Når søsteren kommer og sier at «Mesteren er her og kaller på deg», forholder hun seg ikke rolig lenger: «Da hun hørte det, sto hun fort opp og gikk til ham» (Joh. 11,29). Maria nølte ikke når Jesus kalte på henne.

Møtet med Jesus blir følelsesladd for dem begge: «Da Maria kom dit hvor Jesus var, og fikk se ham, falt hun ned for hans føtter og sa til ham: Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død! Da nå Jesus så henne gråte, og så de jødene gråte som var kommet sammen med henne, ble han opprørt i sin ånd og rystet» (Joh. 11,32–33).

Igjen har Maria et sterkt møte med Jesus. Og igjen gjør hun ikke så mye annet enn å være ved Jesu føtter med hele seg og alle sine følelser. Jesus blir opprørt i sin ånd og rystet over å se henne gråte. Han føler med deg som sørger akkurat nå. Du kan gråte hos han. Legg merke til at det også er rom for å være både spørrende og sint i den prosessen.

Den siste gangen vi leser om Maria og Jesus, er når hun salver hans føtter med kostbar olje (Joh. 12,3). Heller ikke nå gjør hun en åpenbar stor eller «nyttig» tjeneste for Jesus. Også denne gangen blir hun anklaget for å ha prioritert feil, da Judas hevder at hun burde brukt pengene på noe mer fornuftig (Joh. 12,5). Men nok en gang forsvarer Jesus henne (vers 7–8). Han ser hennes takknemlige hjerte og oppriktige tilbedelse av ham.

Tre ganger er Maria ved Jesus føtter: Første gang for å lytte til hva han har å si. Andre gang for å gråte ut sin sorg og fortvilelse. Og tredje gang for å takke og tilbe ham. Hver gang får hun nære og sterke øyeblikk med sin frelser. Uten at hun selv gjør noe mer spesielt enn å være der. Det er virkelig til inspirasjon og ettertanke i mitt travle liv.