Si hei!

Sommeren er her. Det betyr for noen av oss flere sosiale treffpunkt, som festivaler, bibelcamper, sommertreff eller besøk av familie og venner. For andre betyr det færre møter eller gudstjenester å gå på. Naboer og venner reiser på ferie, og man er mer alene.

I det siste har jeg tenkt mye på verdien av å si hei. Det å se noen inn i øynene, gi et smil og en hilsen. Noen ganger blir det kanskje et kort treffpunkt, andre ganger følges det opp av en samtale. Uansett gir du personen du hilser på en følelse av å bli sett, kanskje til og med en følelse av at du setter pris på at personen er der.

Det er noe «unorsk» over å hilse på fremmede. Sånn bortsett fra i skiløypa eller på fjellet. Går man forbi noen, senker man blikket. Setter man seg ved siden av noen på bussen, blir begge sittende med hver sin telefon. Men hvordan er det i kristne kretser? Hilser man på hverandre? Eller snakker man bare med dem man kjenner fra før?

I Bergprekenen oppfordrer Jesus til radikal nestekjærlighet. Som kristen skal man ikke bare elske sine venner, men også sine fiender. Man skal være den første til å ta initiativet, ikke vente på at andre viser vennlighet først: «Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen» (Matt. 5,46–48).

Gud er fullkommen. Han gir ubetinget kjærlighet til alle, og han gjør ikke forskjell på folk. Vi mennesker er ikke fullkomne, noe man får flere påminnelser om av å lese Bergprekenen. Men vi er kalt til å vise Guds kjærlighet til menneskene rundt oss, og da må vi prøve å følge hans eksempel.

Det å bli møtt av en vennlig hilsen kan føles godt. Når ingen sier hei til deg, har det motsatt effekt: Man føler seg usynlig. Uviktig. Ikke verdt et «hei» engang. Mange av oss har nok erfaring med den følelsen. For noen er den dessverre en del av hverdagen. Jesus vil ikke at noen skal være ensomme. Egentlig burde man vel tatt det som en selvfølge at ingen var ensomme i kristne sammenhenger, der det er samlet en stor mengde personer med Jesu nestekjærlighet som ideal? Vi vet jo at det dessverre ikke stemmer.

Jeg har jobbet som lærer i noen år nå. Fra første stund har jeg hatt en tydelig regel: Elevene får ikke velge grupper selv. Hvorfor? Fordi jeg vet at de naturlig vil oppsøke sine egne, og at det nesten alltid er noen som blir såret over å ikke bli valgt først. Eller å ikke bli valgt i det hele tatt. Da er det bedre at læreren velger grupper, selv om jeg skulle ønske at det ikke var nødvendig.

Jeg sitter i glasshus når jeg skriver om dette. For hvordan er det egentlig med meg? Hilser jeg bare på mine egne, eller løfter jeg blikket og tar meg tid til dem som ikke kjenner så mange? Ser jeg dem som havner litt utenfor fellesskapet? Jeg trenger påminnelsen om Jesu radikale nestekjærlighet. Det kan bli litt for komfortabelt å holde meg til dem jeg kjenner best og vet at jeg trives sammen med.

På kristne festivaler og bibelcamper kan man fort gå i fella. Kanskje har man reist dit sammen med en gjeng, og man er innstilt på å holde seg til dem hele uka. Eller kanskje blir man så oppspilt av å møte på gamle kjente at det ikke blir tid til å hilse på noen nye. Det er en vanskelig balanse. Men jeg tror ikke Gud ønsker at hans folk skal tviholde på faste grupperinger når de samles.

I apostlenes gjerninger kan man lese om at «Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles» (Apg. 2,44). Mennesker var ikke mer fullkomne på den tiden. De var nok like ufullkomne og forskjellige som vi er nå. Men de hadde et fellesskap med rom for alle. Måtte våre fellesskap ligne mer på deres i sommer! Man kan hvert fall starte med å si hei.