Sannhet og myndighet i Kirken

Brunvoll avviser det kirkelige læreembetet, ikke som en mangel ved protestantisk tro, men som et protestantisk prinsipp. Han sier: «Gud har ikkje gjeve oss noka sikring i denne verda, ikkje nokon institusjon med ein personal autoritet på toppen, dit vi kan gå for å få vite sikkert kva sanninga er. Vi har fått Guds ord som vi må lese og grunde på i lag, og einskapen kjem til uttrykk når vi finn den same Kristus og det same evangeliet der». Brunvolls ord er skrevet som avvisende respons til vårt utsagn om at protestanter «mangler et forpliktende læreembete som holder kirken sammen som ett legeme i troen».

Bygstad er inne på det samme når han skriver: «I all teologi vil det være et tyngdepunkt som strukturer tenkningen og definerer kriterier som alt skal prøves mot. Slik jeg forstår Østereng og Bruun, ligger dette gravitasjonssentrum i ekklesiologien slik den er utmyntet i katolsk tradisjon. Dermed blir det ekklesiologien som styrer hva som kan godtas som sant eller ikke; sannhetsbegrepet er ekklesiologisk-personalt forankret i paven som «Kristi stedfortreder». Så fortsetter han: «I luthersk teologi […] er sannhetsbegrepet personalt forankret i Kristi person og gjerning alene, saklig-verbalt i Den hellige skrift alene».

Nøkkelordet hos begge er spørsmålet etter «sanninga» (Brunvoll) eller «sannhetsbegrepet» (Bygstad). Begge foregir at sannheten forankres i Skriften i en luthersk kontekst, mens sannheten ventelig forankres i paven i Den katolske kirke. Denne vesentlige forskjellen er det som angivelig gjør at Brunvoll «ikkje ser nokon veg til Rom», og Bygstad heller ikke kan følge etter, fordi Kirken i Den katolske kirke «reelt sett er overordnet Skriften» ifølge Bygstad.