Stein Gudvangen
Refleksjoner fra Jesussoldaten til kristenfolket
Jeg må innrømme at jeg måtte trekke på smilebåndet. For jeg har rullet rundt på gulvet, falt i bakken ved håndspåleggelse, bedt i tunger i timesvis – og er ytterst sikker på at jeg selv hadde en reell tro, samt at jeg var overbevist.
Jeg deltok på det siste Maldonado-møtet på Telenor Arena. Min tidligere erfaring som kristen tilsa at det oftest er det siste møtet under en kampanje som pleier å være det sterkeste – ettersom tilhengerne er blitt godt varmet opp.
Mot slutten av møtet – når Maldonado kalte alle i salen frem for å bli berørt av Guds kraft – så observerte jeg minst 10-20 barn som gikk hånd-i-hånd med sine foreldre opp mot plattformen. Jeg ble nysgjerrig. Gråt barna? Ble de berørt av Gud? Jeg klarte ikke sitte stille, og gikk inn blant folkemengden foran scenen.
Menneskene sto tett i tett. Noen lå på gulvet, noen hulket, og noen lo – helt normalt for en forsamling som er «dynket i Den Hellige Ånd». Mens jeg sto der og prøvde å lete etter barn, spaserte to kvinner i 40-åra bortover fra sceneområdet, og tydelig støttet seg mot hverandre ettersom de var fulle av Den Hellige Ånd. En av damene kastet et blikk mot meg, rynket pannen og nesen, før hun kom opp til meg og utbrøt:
