På vandring med Jesus

«Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!» (Luk. 24,32).

De hadde mye å snakke om, de to disiplene som var på vei til Emmaus. Det var bare et par dager siden Jesus ble korsfestet og døde. De hadde fulgt ham på nært hold, sett ham gjøre under og hørt ham tale Guds ord. Kanskje hadde de selv sett ham lide og dø på korset. Håpet om at han var Messias, døde sammen med ham.

De hadde nok behov for å snakke ut om de siste dagers hendelser, samtidig som de hadde en stor sorg å bearbeide. Dessuten var de bekymret for de kvinnelige disiplene som hadde begynt å se syner. Det var kanskje godt å ha et ærend i en annen by denne dagen, få alt på avstand og ha noen å snakke med mens de gikk.

Plutselig er det en fremmed som slår følge med dem: «Hva er det dere går og samtaler om på veien? De sto da stille og så bedrøvet opp. Den ene av dem, som hette Kleopas, sa til ham: Er du den eneste av dem som oppholder seg i Jerusalem, som ikke vet hva som er skjedd der i disse dager?» (Luk. 24,17–19).

Henrettelsen av Jesus var et stort samtaleemne i hele Jerusalem, både blant hans venner og fiender. Selv på en tid uten TV og internett, spredte ryktene om viktige hendelser seg fort. Og dette var en viktig hendelse. Jesus hadde blitt et kjent navn og en omdiskutert person. Han holdt radikale taler om Guds rike og gjorde store mirakler og helbredelser.

Mange trodde at han var sendt av Gud, mens andre var misunnelige og mente han drev med blasfemi. Det var nok også mange som lot seg fascinere av ham, uten å vite helt hva de skulle tro. Korsfestelsen ble et sjokkerende vendepunkt. Var han ikke den de trodde han var likevel? Hva skulle de nå tro? Emmaus-vandrerne var nok ikke de eneste som diskuterte dette denne dagen.

De forteller den fremmede om Jesus fra Nasaret og hvem han var, hvert fall hvem de hadde trodd han var før korsfestelsen. De forteller også om kvinnene som hadde begynt å spre tvilsomme rykter: «Men så har også noen av våre kvinner forferdet oss. Tidlig i dag morges var de ute ved graven, men de fant ikke hans legeme. Så kom de og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av dem som var med oss, gikk da til graven. De fant det slik som kvinnene hadde sagt. Men ham så de ikke» (Luk. 24,22–24).

Budskapet fra Maria Magdalena og de andre kvinnene var for godt til å være sant. De klarte ikke å tro på at Jesus hadde stått opp fra de døde, selv om Simon Peter og Johannes hadde bekreftet at graven var tom. Kvinnenes ord var ikke nok for dem.

Emmaus-vandrerne så ingen sammenheng mellom den Messias de hadde ventet på og den lidende Jesus på korset. Nå får de en svært uvanlig «bibeltime» mens de går sammen med denne fremmede. Han gjennomgår hva som sies om Jesus i hele Det gamle testamente. Fortsatt skjønner de ikke hvem de snakker med, men de vil høre mer av ham. Først da han velsigner brødet de skal spise om kvelden, blir øynene deres åpnet. Han blir usynlig for dem rett etter at de har kjent ham igjen.

Nå fikk de virkelig noe å snakke om! «Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss! Og de tok av sted i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve samlet, og de som var med dem. Og disse sa: Herren er virkelig oppstått og er blitt sett av Simon! De to fortalte hva som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. Mens de talte om dette, sto han selv midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere!» (Luk. 24,32–36).

Jesus lever i dag. Han åpenbarer seg kanskje ikke på akkurat samme måte som for Emmaus-vandrerne, men han vil åpenbare seg for deg også. Der du er, på den veien du går på. Emmaus-vandrerne trengte å bli bedre kjent med Skriften for å forstå hvem Jesus virkelig var. Da kunne han dra dem opp fra fortvilelsen og inn i håpet. Der vil han også møte deg.