Når kjemper faller på likt
«Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!» 1 Korinter 10:12
I skogen bak der jeg bor er det tre-fire mektige graner som har ramlet på likt. Synet av dem gjør inntrykk. Granene er svære og imponerende, likevel har de falt. Det er et voldsomt syn, røttene er en svart vegg opp av bakken. En av stammene ligger og sperrer stien.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Advarselen gjelder den som står, eller mener å stå: «Derfor, den som mener seg å stå …» Det kan høres ut som gammeldags kristelig festbrems. Hvorfor skal det advares når alt går bra? Men det var altså de største granene som falt.
Ydmykhet forbinder vi med den som ennå ikke står. Den som forsøker å samle beina under seg. Men så mye er motsatt i Guds rike. Den som vet at han må være ydmyk for å greie det, blir prist salig. Den som ikke trenger ydmykheten lenger får advarselen.
Det sies ofte at et tre vokser nedover, i røttene. Grana er ikke helt sånn, og det er ikke dens skyld, den er skapt slik. Men som et bilde gjør det inntrykk.
Små ydmyke graner var blitt mektige trær. Nå var det farlig at røttene var flate og grunne. De var vevd inn i hverandre. Ingen av granene så behovet for å gå dypere. Sammen hadde de det fint som det var. Men de var blitt store seil da uværet kom. Uten tilstrekkelig feste rev de hverandre ned på likt.
Når det går bra, la oss glede oss i ærefrykt og undring. Så vi rutinemessig lar det drive oss til Kristus.
