VÅREN: Personlig må jeg si at våren og sommerens endringer i naturen er «mindblowing», skriver Dag Martin Østevold i andakten. Illustrasjonsfoto. Foto: Adobe Stock

Når jeg ser din himmel

Slik taler salmisten. Han var ikke den første som er stum av beundring over Guds skaperverk. Og ikke den siste.

Men ikke alle ser det slik salmisten gjør. Selvsagt ser de også himmelen, solen og stjerne og legger merke til lovmessigheten i alt og fryder seg over naturen.

Selvsagt kan de si: Deilig er jorden. Og mange er rede til å kalle det et under. Men de vil ikke si som Salmisten:

«Når jeg ser Din himmel …» De ser det som et slags skaperverk. Men ikke av Guds fingre. Som én sa til meg: Jeg tror ikke på Gud. Jeg tror på vitenskapen.

ØSTEVOLD: Dag Martin Østevold er pastor i Centralkirken i Bergen. Foto: Astrid Dalehaug Norheim

Personlig må jeg si at våren og sommerens endringer i naturen er «mindblowing». Det eksploderer i naturen. Av planter og farger. For en glede! Ja! Deilig er jorden! Fortsatt. Her jeg bor.

Og enda det er så ufattelig mye vi mennesker objektivt kan svare på i en tid preget av oppdagelser og vitenskapelige fremskritt, så er det veldig mange som egentlig ikke kan si noe om de svært viktige spørsmål for oss, ettersom det er vanskelig å gi strengt vitenskapelige svar på dem.

Det er de helt basale, enkle og eksistensielle spørsmål som alle tiders mennesker har spurt seg selv og andre om: Hvordan begynte kosmos å eksistere?

Hvorfor er alt blitt til? Hvem er jeg? hvorfor er jeg her? Hva skjer med meg når jeg dør?

Salmisten hadde for sin egen del svar. Og en bekjennelse. Og derfor hadde Han til slutt lovsang i sin munn:

Hvor herlig ditt navn er, Gud – over hele jorden! For det er et verk av Guds fingre! Det var hans forklaring.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Også lille jeg er et verk av Guds fingre. Satt inn i en makeløst stor sammenheng.

Lille meg er likevel ikke ubetydelig i et gigantisk kosmos. Men underlig nok sett, ønsket, elsket og verdsatt.

Salmisten er ikke den eneste som sier dette. Eller trodde på dette.

Bibelen er full av ord fra mennesker som setter alt det skapte, inkludert deg og meg inn i den store sammenhengen hvor Gud er sentrum:

• «Alt er blitt til ved Ham, og uten Ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til», sier Johannes (Joh. 1,3)

• «For av Ham og ved ham og til Ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen!» sier Paulus (Rom. 11,36)

• «For i Ham er alle ting skapt, de i himlene og de på jorden, de synlige og de usynlige, enten det så er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter; alt er det skapt ved Ham og til Ham» sier Paulus igjen, i et av sine brev.

Men kan vi virkelig tro på dette? Det er greit at salmisten og apostlene hevder det. Men er en slik teistisk forklaring en rimelig antakelse? Absolutt!

Vi er ikke idioter som fortsatt tenker slik. Alternativet må jo være: Det var ingen planlegger, ingen plan, det finnes ikke noe mål eller bestemt mening med det som begynte å eksistere.

Og fordi det ikke finnes en Lovgiver, finne det strengt tatt ikke noe som objektivt sett kan sies å være rett eller galt på det moralsk etiske plan. Nobelprisvinner i biokjemi i 1965, Jacques Monod hadde dette synet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Han skrev: «Jeg kan ikke se at det er noen kjærlighet og at det er noen mening i den materialistiske vitenskap som jeg tror på … jeg ønsker å finne mening, men jeg vet at det ikke er noen mening … Min tanke er laget for mening – og det er ingen mening.

Den filosofien jeg tror på – nemlig at alt er grunnlagt på tilfeldighet, materie og energi, og at det ikke er noe annet – den frustrerer meg til døde.

Salme 8

Til korlederen. Etter Gittit. En salme av David. 
Herre, vår herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har bredt ut din prakt over himmelen! Fra småbarns og spedbarns munn har du reist et vern mot dem som står deg imot, for å gjøre ende på fienden og hevneren. Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter: 
småfe og storfe i samlet flokk, de ville dyrene på marken, fuglene under himmelen og fisken i havet, alt som ferdes på havets stier. Herre, vår herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden!

Men fordi dette er sannheten, må jeg tro det inntil døden.» Er det bedre? Gir det mer mening? Og er det rimelig?

I middelalderen var det en kar som formulerte noen premisser. På en tid i livet hvor jeg stusset på den store sammenhengen, ga de mening.

Og det har de gjort for mange. Ikke bare for dem som er kristne, i sin gudstro. I moderne versjon lyder premissene omtrent slik:

1. Alt som begynte å eksistere har en årsak til sin eksistens

2. Universet begynte å eksistere.

3. Altså har universet selv en årsak

4. Denne årsaken må selv være uten årsak; evig, tidløs, uforanderlig, ikke-materiell og med en enorm superkraft.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hva synes du? For meg gir dette mening. Vitenskap er hypotese, testing og prøving av de ting som kan måles og testes.

Kristen tro er ikke vitenskap på den måten. Men det betyr ikke dermed at den verken er urimelig intellektuelt sett eller ikke er sann. «Men det er så mye jeg ikke forstår», sier du. Sant.

Men har du en bok med løse ark og bare en halv historie med løsrevne setninger, kan du tro at historiens svar på det som mangler nok finnes et sted. Selv om du ikke har dem.

Jesus, Han som vi har vår tidsregning fra, kommer med et ord til alle dem som er religionskritisk innstilt: «Om noen vil gjøre Hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.» (Joh. 7,17)

Det er om Ham – fordi han beviste sin makt ved oppstandelsen fra de døde, at en gammel kritiker, Paulus sier: «For av Ham og ved ham og til Ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen!»

God sommer!