Min advent: «Ingenting rødt slipper inn i vårt hus før det faktisk er jul»

Dagen har utfordret 24 personer som skriver om det som gjør advent til en spesiell tid for dem. Her kan du lese de andre adventslukene.

I en kultur som starter jula i oktober, jobber jeg beinhardt for å holde på advent i advent. Ingenting rødt slipper inn i vårt hus før det faktisk er jul. Premien er at jula blir et ekte klimaks.

Selv om det er 22. desember i dag, pynter vi ikke juletreet. Vi henter ikke fram julepynten heller – ikke før i morgen kveld. I dag er det fremdeles lilla tid; tid for å bygge opp spenningen. «Å vente på en glede er også en glede», sier G.E. Lessing.

Alle adventslysestakene, adventskalenderne, de lilla lysene og dukene, julekakene i boksene, adventsstjernene i vinduet, lukten av juleforberedelser, den glitrende belysningen på terrassen, den gravide Maria-statuen og alle julekrybbene der Jesus-barnet fortsatt ikke er ankommet – alle forteller de om noe stort og vakkert som snart skal skje.

Umiddelbar tilfredsstillelse

Jeg er klar over at umiddelbar tilfredsstillelse har blitt normen på omtrent alle områder i vår kultur – også når det gjelder julefeiringen. Så: Hvorfor vente på den hellige tiden? Hvorfor vente på noe i det hele tatt? Hvorfor ikke bare forsyne seg NÅ?

Fordi Guds folk alltid har ventet på Guds tid. Og fordi gleden blir så mye større når du har rukket å lengte først. Jeg trenger å lage plass i hjertet til Han som jeg venter på. Det tar tid.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Advent er tiden for å vente utålmodig, for å håpe på noe mer. Det er en tid full av lengsel og uro. I disse intense ukene henter Kirken fram sin dypeste lengsel: Lengselen etter at Jesus skal komme til henne, slik bruden venter på brudgommen. Advent minner oss om kallet til å være våken – til å ligge våken av lengsel etter Den elskede.

Helt spesielle gaver på lur

Advent har noen helt spesielle gaver på lur til den som klarer å forbli i advent. I advent snakker nemlig rastløsheten og utilfredsheten vår ekstra høyt om det som hjertet vårt allerede vet: At vi er skapt for noe mer. Vi er skapt for den brennende kjærligheten som aldri tar slutt. Vi er skapt for det evige og for den evige Gud.

I over 1400 år har Kirken sunget og bedt de store O-antifonene denne siste uken i advent. I de siste, intense adventsdagene påkaller vi Jesus med de store messianske frelsertitlene. I disse eldgamle bønnene uttrykkes lengselen etter at Jesus Kristus skal komme – med stadig større kraft for hver dag vi nærmer oss jul.

Komme igjen i herlighet

Det vi dypest sett venter på i advent, er at Jesus skal komme igjen i herlighet ved historiens og tidens ende. Vi lengter etter den endelige forløsningen for all skapningen. Pater Arnfinn Haram skriver: «O-antifonene er frelseshistoriske; de tegner opp de lange linjene for Guds folk og uttrykker folkets inderlige lengsel etter Guds inngripen og bønnhørelse. […] Når kirken sier: O Adonai, kjenner vi at vi i Kristus møter en Gud som er levende; ikke filosofenes ”gud”, ikke bare en fjern autoritet, men en Gud som vil tiltales, elskes, møtes. […]
Grunntonen i antifonene er det som er hele adventstidens tone: Kom! Hele tiden roper kirken og den enkelte troende på Kristus og kaller ham inn i sitt liv.»

Salige er de som hungrer og tørster

O-antifonene er vakre og mektige. Jeg elsker dem. Hør bare: «O Immanuel: Å Gud med oss, Immanuel! Lovgiver og konge, vi venter deg med lengsel. Du er vårt håp, du er vår frelse. Forløs oss, Herre, vår Gud. Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk!» (7. O-antifon)

Salige er de som hungrer og tørster. Det er adventstid. Det er din tid. Du høyt elskede. Og snart, snart, kommer han til deg. Bare vent.