GILJE: Tarjei Gilje er redaktør i Dagen. Foto: Odd Mehus

Læreren ba meg fortelle klassen hvordan man blir frelst

Jeg kunne nesten ikke tro at det var sant.

Da jeg gikk på videregående skole for litt over 20 år siden fikk jeg en gang en uvanlig invitasjon fra religionslæreren.

I neste time skulle jeg fortelle klassen hvordan man blir frelst. Det var ikke noen andakt jeg skulle holde, men en formidling av hvordan jeg forstod det å bli en kristen.

Noe slikt var ikke hverdagskost, heller ikke den gangen. Dette var en anledning jeg ikke kunne la gå fra meg. Men hva skulle jeg si? Her gjaldt det å ikke misbruke eller skusle bort en enestående anledning til å fortelle klassekameratene om kristen tro.

Les også
Mange snakker om mangfold. Baptistene leverer

Man kan velge mange slags innfallsvinkler i en slik situasjon. Man kan snakke om Guds kjærlighet til alle mennesker, at selve Guds frelsesplan har utgangspunkt i det at Gud elsker oss.

Man kan snakke om menneskets ufullkommenhet, at vi alle trenger tilgivelse for det gale vi gjør, selv om vi ikke liker å snakke om oss selv som syndere,

Etter hvert stod det klart for meg hvilken inngang jeg skulle velge. Jeg måtte til Markusevangeliet, til møtet mellom Jesus og barna. «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke», sier Mesteren.

Man er i en formbar periode når man går på videregående skole. Man er voksen nok til å ha tilegnet seg en god del kunnskap, samtidig som man ennå er tidlig i livet. Antakelig var det litt derfor jeg valgte denne tilnærmingen. Fordi det å se evangeliet med et barns øyne kan være til stor hjelp for alle, også for ungdommer.

Les også
Kirkestatsråden stjal showet på Kirkemøtets åpning

Det ligger en ydmykhet i det å se på seg selv om et barn selv om man er voksen. Ikke fordi det er noe ideal å umyndiggjøre seg selv eller å ikke ville ta sine intellektuelle muskler i bruk. Men fordi også voksne mennesker må innse at ens egen evne til erkjenne er begrenset.

Vi tenker kanskje at man er på sitt mest skråsikre når man er i tenårene. Jeg er ikke så sikker på om det alltid stemmer, for voksne mennesker kan også være ganske urokkelige i sin overbevisning selv om argumentasjonen ikke alltid er like overbevisende.

Det å snakke om barnets tro som et forbilde kan være en lettvint vei ut av samtaler om vanskelige spørsmål. Det er et dårlig alternativ.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dessuten er det ikke rettferdig mot barna. For barn vet ofte å stille spørsmål. Mange spørsmål. Noen ganger så vanskelige at selv de mest velutdannede strever med å finne presise svar.

Les også
Jeg skylder Olaug Bollestad en unnskyldning

Derfor står ikke barnligheten i noen nødvendig motsetning til nysgjerrighet, kanskje tvert imot. Man må nesten være litt voksen for å klare å leve i det spennet hvor man vet at man bærer på spørsmål man ikke har svar på, men som man vegrer seg for å stille.

Ønsket mitt den gangen var blant annet å formidle at det å være kristen ikke innebærer å stenge døren for kunnskap eller å late som om man alt vet det man trenger å vite. Jeg ville gjerne bidra til kunnskapsformidling.

Samtidig var det viktig å formidle at det å komme til kristen tro ikke kan reduseres til en rent intellektuell prosess. Like lite som akademiske kvalifikasjoner alene er nok til å være prest.

Les også
Derfor trenger The Send og Den norske kirke hverandre

Da jeg var barn, lyttet vi ofte til Børud-gjengen. Anne Marie og Arnold Børud og barna deres har satt varige og gode spor i en hel generasjon kristne. I en av deres mange flotte sanger er tematikken hentet nettopp fra den teksten jeg leste.

«De bar små barn til Jesus. Da stanset Jesus opp. Noen ville jage dem, men da sa Jesus stopp. Til mødrene som stod der sa Jesus med et smil: Kom til meg, for himmelriket hører barna til.»

Det er en rørende scene, dette. Både at Jesus løfter opp barna og at han også løfter opp mødrene som kom med dem. Han så noe annet enn det de andre mennene rundt ham så.

Om vi blir aldri så kloke, aldri så erfarne, er det sant som min gamle pastor Rolf Helén Iversen en gang sa: «I forhold til Gud blir vi aldri mer enn barn.» Det var budskapet den gangen på Sandsli videregående skole, og det er budskapet også i dag.

Markus 10,13-16

De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.