Kronet med herlighet og ære

Den 6. mai var mange av oss vitner til en sjelden begivenhet: En kongekroning. Med pomp og prakt ble Charles kronet til Storbritannias nye konge. Millioner fulgte seremonien på TV.

Den 18. mai feiret vi Kristi himmelfartsdag. Det var også en dag for kongekroning. I trosbekjennelsen omtales denne dagen slik: «For opp til himmelen, sitter ved Guds den allmektige faders høyre hånd.»

I Bibelen har det som skjedde den dagen en stor plass. Det er den dagen Salme 110 sikter til: «Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt alle dine fiender til skammel for dine føtter.»

Pomp og prakt? Bibelen bruker litt andre begreper om det som skjedde Kristi himmelfartsdag. Jesus ble kronet «med herlighet og ære». Men les Hebreerbrevets omtale nøye. For ikke bare begrepsbruken er annerledes:

«Men Jesus som for en kort tid var stilt lavere enn englene, ham ser vi nå kronet med herlighet og ære fordi han led døden, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle» (Hebr 2,9).

Dermed er den største forskjellen på Kristi kroningsdag og jordiske monarkers kroningsdag tydelig uttrykt. Kristus vant sin posisjon ved at han var lydig mot Guds plan i forkant av kroningen: Nemlig å dø for oss. Uten korset, ingen krone. Han ble «kronet med herlighet og ære fordi han led døden».

I et Paulus-brev uttrykkes samme sak. Han

« … fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja døden på korset. Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn» (Fil 2,9).

Arne Garborg ble en gang grepet av en gammel engelsk hymne og oversatte den til nynorsk. Den handler om kroningen av Jesus. Salmen starter med en appell til englene. Lovpris Jesus, for han er «allheims drott»! Han er altså kongen over alle makter – både i den synlige og den usynlige verden.

«Lov Jesu namn og herredom,
 høgenglar i hans slott!
 Ber krona fram med hyllingsljom,
 og kron han, kron han, allheims drott.»

Neste vers appellerer til de frelste menneskene som er omkring hans trone i himmelen: Syng «kongesangen» for ham – ja, kron ham!

«Du vitneflokk i himmelkor
 som tolmods krans har nått,
kved kongskvad for den Herre stor,
 og kron han, kron han, allheims drott!»

Tredjeverset appellerer til oss som tilhører folket hans her nede. Indirekte avspeiler formuleringene Jesu vei til kronen:

«Du frelste hær av Adams ætt,
løyst ut av naud og nott,
 pris han som nåde gav for rett, 
og kron han, kron han, allheims drott!»

Aktøren bak uttrykkene «frelst» og «løyst ut» er Jesus selv. Han gjennomførte det Gud hadde satt ham til. På korset sa han: «Det er fullført!» Korset var forutsetningen for kongekroningen. Jesus hadde – en gang for alle – båret syndene våre opp på korstreet. Den gangen var han «som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet» (Jes 53,2). Men nettopp derfor var det Gud kunne opphøye ham og gi ham navnet over alle navn.

«Vi ser ham!» sier Hebreerbrevets forfatter. Jesus er i den usynlige verden, men vi ser ham i Bibelens forkynnelse: Han er kronet med herlighet og ære, og vi får delta i selve kroningsprosessen! Vi får synge og juble for ham.

Og hva er lovsangens store tema? Hvorfor er han den unike monarken?

Fordi han vant seg sitt folk gjennom lidelse og død. Folket besto av syndere, men han smakte døden for oss. Han tok seg av vår sak. Og Gud i himmelen responderte påskedag ved å hente ham ut av graven. Kristi himmelfartsdag ble selve kroningsdagen. Da ble han plassert på kongetronen. Fordi han sonet all synd her nede, fikk han all makt der oppe (Jf. Hebr 1,2). «Alt la du under hans føtter.»

Tronen han sitter på, omtales med respekt. Den er Guds. Men den har tittelen «nådens trone». Takk og lov! Og det er derifra han kommer en dag til slutt. I herlighet og ære. For å gjøre alt nytt.

Amen, ja, kom Herre Jesus.