Kjærlighetens vei til evig liv

Teksten inneholder en dialog, pluss lignelsen om den barmhjertige samaritanen. Dialogen kommer først:

25 Og se, en lovkyndig sto fram og fristet ham og sa: Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?

Bibelen deler «de skriftlærde» («grammatéis») i to: «de lovkyndige» («nomikói») og «lovlærerne» («nomodidáskaloi»). Vår hovedperson er spesialist på Moseloven og rabbinsk tradisjon. Men han er neppe praktiserende rabbi (lovlærer). Den lovkyndige «fristet» Jesus. Noen tolker det som tegn på fiendtlighet. Men det trenger ikke bety noe mer enn at han utfordret Jesus til faglig dialog. 

Den vennlige tonen i Jesu svar tyder på dette siste. Den lovkyndiges spørsmål bærer preg av gjerningsrettferdiggjørelse. Med uttrykket «arve evig liv» mener Skriften det samme som «arve Guds rike», «bli frelst», «bli kjent rettferdig», «bli født på ny», og så videre. Jesus svarer med et motspørsmål:

26 Han sa til ham: Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du?

Slik styrer Jesus samtalen i retning av den normkilden begge har felles: Moseloven. Dermed peker dette verset på skriftprinsippet. Guds ord alene skal stille opp trossetninger, og ellers ingen, ikke engang en engel. Uttrykket «hvordan leser du» betyr antakelig: «sitér». Den lovkyndige vet å svare:

27 Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv!

I dette svaret fins det to Moselovsitater. Det første er fra 5. Mos 6,5, budet om å elske Herren. Det andre er fra 3. Mos 19,18b, budet om å elske vår neste. Den lovkyndige sier altså at vi arver evig liv ved å holde det dobbelte kjærlighetsbudet. 

5. Mos 6,5 sier at vi skal elske Faderen på firfoldig vis: Av hele vårt «hjerte» (= personlighetssenteret), av hele vår «sjel». (= livet som bor i kroppen), av all vår «kraft» (= viljestyrken), og av all vår «forstand» (= summen av fornuftsfunksjonene = tanke, holdning og overbevisning). Det må ikke finnes så mye som et eneste lite hjørne i oss som ikke elsker Gud. Nestekjærlighetsbudet er like kravstort.

Det dobbelte kjærlighetsbudets sentralstilling er ikke noe nytt hos Jesus. Ordene om «et nytt bud» i Johannesevangeliet betyr bare at Jesus vil betone det på nytt. I rabbinsk litteratur møter vi det hos blant annet rabbi Akiva. Jesus og Paulus sier det samme i Matt 27,37ff, Mark 12,30ff, Rom 13,9f og Gal 5,14. Nå er det Jesu tur:

28 Da sa han til ham: Du svarte rett. Gjør dette, så skal du leve!

Her får vi nok et Moselovsitat, fra 3. Mos 18,5: Den som holder Guds bud, «skal leve» (sml. Esek 22,11, Matt 19,7, Rom 10,7, Gal 3,12). Jesus stadfester altså læren om gjerningsrettferdiggjørelse. Det fins virkelig en gjerningenes frelsesvei. Problemet er bare at den ikke fører fram. 

I Rom 3,10–20 beviser Paulus med sitater fra GT at ingen av oss kan nå fram til evig liv langs gjerningenes frelsesvei. Derfor bør vi her tenke at Jesus betoner den for å vekke syndserkjennelse hos samtalepartneren. Slik må også predikantene på søndag forkynne kjærlighetsbudet for oss. For tredje gang tar den lovkyndige ordet:

29 Men han ville rettferdiggjøre seg selv og sa til Jesus: Og hvem er min neste?

At den lovkyndige ville «rettferdiggjøre seg selv» kan bety at samvittigheten hans nå faktisk er blitt vekket. Spørsmålet hans handler om definisjonen av begrepet «neste» i nestekjærlighetsbudet. Det gir oss så dialogens springbrett inn i lignelsen om den barmhjertige samaritanen:

30 Jesus tok opp dette og sa: En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko, og han falt blant røvere. De både kledde av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge igjen halvdød.

31 Nå traff det seg slik at en prest drog ned samme veien, og han så mannen og gikk forbi.

32 Likeså kom en levitt til stedet og så ham og gikk forbi.

33 Men en samaritan som var på reise, kom også dit mannen lå. Og da han så ham, fikk han inderlig medynk med ham.

34 Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleiet ham.

35 Neste dag tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake.

36 Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som var falt blant røvere?

37 Han sa: Den som viste barmhjertighet mot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså!

Hovedformålet med lignelsen om den barmhjertige samaritanen er å belyse begrepet «neste». Det heter på hebraisk «re'a» og på gresk: «plésion». Det fins 488 ganger i GT og 17 ganger i NT. Det betyr «venn», «kamerat», «felle», «nabo», «en som jeg i en gitt situasjon står overfor». Med lignelsen om samaritanen skildrer Jesus kjærlighetsbudets oppfyllelse som selvoppofrende barmhjertighet. Vår «neste» er «den som jeg til enhver tid møter på livsveien».

Med rollefiguren «prest» (hebr: «cohen») sikter Jesus til Arons etterkommere. Førstefødte menn av Levi stamme arvet prestetjenesten og ble vigslet til offertjeneste i tempel og tabernakel. Derfor skulle de leve hellig og for eksempel aldri ta i døde lik. Lignelsens prest unnlot for sikkerhets skyld å undersøke om mannen ved veien var død.

Med «levitt» mener Jesus ikke-førstefødte menn av Levi stamme. De ble ikke prester. Men ifølge 4. Mos 3,41ff ble de vigslet til mer praktiske tjenester i tabernakel og tempel.

Ved å velge en samaritan (en «halvhedning» fra Samaria) til forbilde-figur utfordret Jesus samvittigheten til den lovkyndige samtalepartneren sin. Slik må teksten også få utfordre våre samvittigheter. Men vi må ikke preke antisemittisk. Jesus sier ikke at alle jøder er ubarmhjertige. Eller at alle fra Samaria er barmhjertige. Egentlig fins det bare én virkelig barmhjertig samaritan. Han heter Jesus. Og han er jøde.