Kjærligheten til Jesus

Vi fortsetter også i dag med å sitere litt fra Andreas Fibiger sin bok «Guds Lam».

Også i dag handler det om Nikodemus og Josef av Arimatea.

«Så tok de da Mesterens dyrebare legeme ned av korset. Rå og plumpe soldatnever hadde klynget Ham opp; varsomme og kjærlige hender tok Ham ned. Med ærefrykt løsnet de naglene og vasket den blodige foten, som aldri hadde trådt et skritt på syndens vei, og den hånden som bare hadde vært utstrakt til velsignelse, den de med undren og beven hadde sett ligge på den spedalskes åpne, stinkende sår, men som alltid fortsatte å være like ren og hvit. 

Blidt har de trykket det brustne øyet til, det hvis smil hadde vært deres livs sol, men som de også hadde sett dugget av tårer over synden. Og det var spor av blod på Hans edle, rene panne, og likeledes der hvor det brede såret gapte etter soldatens lansestikk, og Hans stakkars sønderpiskede rygg; jo det var nok å gjøre for kjærlighetens tjenersinn. 

Du kjenner det jo selv, hvis du har vært med på å berede en av dine kjæres avsjelede legeme til begravelsen. Du glemmer ikke de stille stundene da du syslet med den siste tjeneste for den kjære. De står bestandig for din tanke med en egen, høytidsfull stillhet over seg, disse timene da du og døden var alene sammen.»

Det er kjærligheten til Jesus som bryter igjennom alle utfordringer og driver dem. Og kjærligheten ble nok ikke mindre påskemorgen.

Nå spør Jesus deg og meg, som Peter: «Elsker du meg?»