Kan jeg vennlig og rolig få si: Løp!

Det finnes mange historier fra vekkelsestider om folk som løper. Det finnes videoer også. En fra det afrikanske kontinentet er nok litt kjent. Støvskyen står høyt av alle som løper fram på alterkallet.

Klart det kan finnes manipulasjon og opphaussing. Men historiene setter seg i oss av en annen grunn. De som løper er grepet. Evigheten har blitt et øyeblikk hvor det er bråhast. Realitetene har blitt tydelige.

Ikke spør den gamle bilselgeren, pleier jeg å si. Du vil aldri få et skikkelig svar! Særlig unge kan sette seg fast i sin egen oppriktighet. Vil jeg virkelig det Gud vil? Det er ikke galt å være sann. Men de spør feil person.

Slik vi er i oss selv, uten Jesus, kaller Paulus for kjødet. (Rom 7–8) Kjødet kan være «superfromt», eller superkorrupt. Helst begge deler i en ganske umusikalsk kombinasjon. Det kan se pent ut lenge likevel. Men så kommer nøden, av livet eller fra Åndens trykk.

I vekkelsestider, eller i stor nød, eller i kraftige nederlag, og i stor fristelse lærer mennesker den enorme kontrasten. Mellom hva vi selv ikke vil eller ikke får til, og det Jesus allerede gjorde ferdig. Den larmende støyen og det ufattelige strevet i oss selv, i kontrast til den store freden og tilflukten i Kristus.

Den tåkete forvirringen. Det mørke kraften. Den evige runddansen om hva du vil. Av og til handler det ikke om prosesser. Kan jeg vennlig og rolig få si til deg: Løp!