I vredens tidsalder – bli ikke sint

På TV ser vi så godt som hver dag sinne dominere nyhetsbildet i en eller annen form. Om det så er Greta Thunberg eller Donald Trump som nok en gang ruller over skjermen. Eller en politisk debatt hvor formålet ikke er å søke forståelse, men snarere å avbryte hverandre for å komme mest til orde. 

I sosiale medier er denne dynamikken ganget med 10. Kjappe utvekslinger der sinte ord går fram og tilbake favoriseres av algoritmene. Hele utviklingen er, ja … til å bli sint av.

Samtidig vi bør være forsiktige med å plassere ansvaret et sted der ute, på ytre krefter som tilsynelatende dyrker vreden eller hos de som alltid finner et påskudd for å bli sint. Den russiske forfatteren Aleksandr Solzjenitsyn sier jo: «Grensen mellom godt og ondt går gjennom hjertet til hvert menneske», og her er nok vreden ikke noe unntak.

Bibelen advarer mot å la sinne dominere. Den første «sinte mannen» møter vi allerede i Bibelens første bok. Adams eldste sønn, Kain, ble «brennende harm og så ned», leser vi. Herren selv advarer om at synden ligger klar ved døren på grunn av hans vrede. «Den ønsker makt over deg, men du skal herske over den,» sier Herren.

Visdomslitteraturen har lignende advarsler (bråsinne er den største dårskap) og de forsterkes i Det nye testamentet. I Galaterbrevet setter Paulus vrede i samme kategori som drukkenskap, hor og avgudsdyrkelse. I brevet til Titus er det å være bråsint noe som diskvalifiserer til å være leder i kirken. I stedet må han «være herre over seg selv» (1. Tit. 1,9).

«Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint. For sinne hos et menneske fører ikke til det som er rett for Gud», skriver apostelen Jakob.

Når du vil korrigere noen, men er sint, er du med andre ord ikke lenger ute i Guds ærend. Det kjenner jeg utfordrer meg både som firebarnsfar og ektemann. Ikke desto mindre er Jesu ord enda tydeligere: «Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen.» (Matt. 5, 22)

Sinne er et mørkt begjær som «søker å skade den som har provosert oss», sier Gregor av Nyssa. Et ønske om at noe ondt skal skje med den sinnet rettes mot. Sinnet ble opprinnelig gitt som en kraft vi skulle vende mot den onde og mot fristelsene, sier Basilios den store (330 – 379) i sin preken «Om sinne».

I sin falne tilstand er denne kraften feilrettet i oss, forvridd, og rettes mot medmennesker. Vi setter et medmenneske i demonens sted, og kan i vår formørkede tilstand tenke at han eller hun er ond. Men vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, som Paulus minner oss på, men nettopp mot ondskapens åndehær.

Når du vil korrigere noen, men er sint, er du med andre ord ikke lenger ute i Guds ærend. 

Basilios den store skriver videre at vreden i sin ukontrollerte og forvridde tilstand deformerer mennesket, og gjør det dyrisk. Det kan ødelegge relasjoner, til og med mellom barn og foreldre. Og enda verre: det kan ødelegge relasjonen til Gud.

«Den er en ond demon som blir til i vår egen sjel. Det er som om en skamløs beboer har tatt opphold i vårt indre og lukket porten for Den hellige ånd», sier han.

Derfor må vi gjøre alt for å bryte mønsteret. Det motsatte av å være sint er jo å være fredfull, mild, ydmyk og tilgivende. Det er dyder vi kan øve oss i og som samtidig motvirker vreden.

Men prosessen er alt annet enn enkel. Sjansen er ikke særlig stor for at alle rundt deg vil slutte å provosere, og bare bli snille og greie alltid. Johannes Kassian sier at vår indre fred ikke må være avhengig av at de andre begynner å oppføre seg bedre.

«Det at vi ikke blir sinte bør ikke komme av perfeksjon hos den andre, men fra vår egen dyd. Og den oppnås ikke ved andres tålmodighet, men ved vår egen.

Så hva må vi gjøre neste gang vi kjenner at det bobler på innsiden, og lysten til å svare med en minst like ufin kommentar tilbake, melder seg? Først av alt: Be Kristus om hjelp. Vi har den frimodigheten at når vi ber om det som er etter Hans vilje, hører Han oss, sier apostelen Johannes.

Det andre steget vi rådes til å ta i ortodoks kristen tradisjon er å avstå fra å reagere. Sinnet kan boble på innsiden, men vi kan velge å ikke agere på impulsen. Da vil man i neste omgang merke at den indre reaksjonen er litt mildere neste gang. En gradvis prosess i samarbeid med Guds Ånd.

Prosessen renser vårt hjerte, og skaper større rom for Den hellige ånd i oss. Og de som har renset sitt hjerte har fått et fantastisk og ufattelig løfte fra vår frelser: «Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.»