Hva får jeg igjen for det?

«What’s in it for me?» eller «Hva får jeg igjen for det?» Kanskje stiller vi dette spørsmålet oftere enn vi liker å innrømme? Når vi går på gudstjeneste eller bønnemøte? «Hva får jeg igjen for det?» «What’s in it for me?» Og ellers i livet?

Er vi påvirket av en kultur som setter «jeget» i sentrum? Gjelder dette også oss som kaller oss Jesu disipler? Jeg er redd for at svaret ofte er ja.

Jeg møter mennesker som har sluttet å gå på kristne møter fordi «de ikke får noe ut av det lenger». De spør: «Hva får jeg igjen for det?»

Men dette er feil spørsmål. Vi burde heller spørre: «Hva får Han igjen for det?» «Hva får Gud, vår Far igjen for det?» Svaret vil kanskje overraske deg!

Din himmelske Far setter stor pris på at du møter opp på gudstjenesten. Han er glad for å se deg og gleder seg over å høre stemmen din – enten du kan synge eller ikke! Det samme gjelder trolig menneskene rundt deg, selv om vi som nordmenn strever med å snakke med dem vi ikke kjenner.

Når vi møter en ny dag, er det lett å tenke: «Hva kan jeg få ut av denne dagen?» Men vi burde heller spørre: «Hvordan kan jeg tjene min himmelske Far i dag?» Og: «Hvordan kan jeg gjøre en forskjell til det bedre for menneskene rundt meg?»

La oss stille livene våre til disposisjon for kongen vår! Paulus hadde forstått dette da han skrev: «Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.» (Rom 12,1)

«Hva får Han igjen for det?»