Hva er egentlig i konflikt?

Burde kanskje kristne ledere istedenfor å engste seg for konflikt mellom tro og «vitenskap» begynne å bli mer engstelig for at det ser ut til å være en stadig større konflikt mellom «kristen tro» og Bibelen?

Veldig mange er i dag opptatt av å påpeke at det er konflikt mellom Bibelen og vitenskapen. Andre er opptatt av å påpeke at det ikke er konflikt mellom kristen tro og vitenskapen, eller Bibelen og vitenskapen.

Denne debatten har i det siste blitt synlig både i Dagens spalter og andre steder. Dette synes jeg er interessant fordi den debatten kan avsløre hvor vår tillit egentlig ligger, eller hvordan vi vekter troverdighet og tillit.

Ateister er raske til å påpeke at de mener at Bibelen er i konflikt med vitenskapen.

Gudstroende evolusjonister vil raskt forfekte, slik Atle Ottesen Søvik (MF) har skrevet om på Verdidebatt, at det ikke er konflikt mellom «kristen tro» og vitenskapen. Merk at denne gruppen gjerne vil skrive «kristen tro». Det passer nemlig gruppen godt da den leiren av kristenheten har avskrevet historisiteten til stort sett alt i Bibelen fra Adam til Josva og dermed ironisk nok indirekte innrømmer en konflikt mellom Bibelen og vitenskapen.

Den neste gruppen vil si at det ikke er konflikt mellom Bibelen og vitenskapen. Denne gruppen ønsker å fremholde Bibelen som historisk, men er ofte tydelig på at moderne menneskelig innsikt har vist oss at det var sykdom, naturkatastrofer, lidelse og død før syndefallet og at Noah’s flom ikke var global og ikke er årsak til at det er vannfiltrerte sedimentære bergarter fullt av døde ting i over hele kloden.

Felles for alle disse gruppene er at de til stadighet og med tydelighet viser en stor tiltro til vitenskapen. Eneste forskjellen er hvordan denne tiltroen får påvirke synet på Bibelen hos hver enkelt gruppe. Det interessante er uansett at det felles for alle disse gruppene er menneskers tanker om vår fortid som får være premissleverandør for synet på, eller tolkningen av Bibelen.

Dette er for meg underlig da nettopp menneskers viten om det skaptes historie aldri kan bli empirisk vitenskap som kan observeres, repeteres og testes. Denne type vitenskap er mye mer å tenke på som filosofi da forutsetningen for å drive vitenskapelig arbeid innen dette feltet alltid vil måtte ha en grunnleggende antakelse i bunn. En antakelse som aldri kan bevises vitenskapelig. Den må tros.

Det betyr samtidig at dersom antakelsen som ligger til grunn for tolkning av de observasjoner som gjøres i dag er feil så vil forskere komme til feil resultat. Historien er full av eksempler på at vitenskapen tok feil, og falsifisering vil vitenskapsmenn selv fremheve er noe av kjernen i det vitenskapelige arbeid og det som driver vår kunnskap stadig fremover.

Samtidig er det en merkbar uvilje mot større åpenhet innen vitenskapelige kretser mot å se kritisk på etablerte historisk vitenskapelige sannheter selv om disse altså hviler på ubeviselige antakelser som i noen tilfeller er i direkte konflikt med observasjoner som gjøres.

Det er enda mer underlig at kristne viser en så stor tiltro til menneskers tanker om fortiden i lys av at antakelsen som danner fundamentet for det rådende historisk vitenskapelige paradigmet er at det skapte alltid har vært likt.

Grunnen til at dette blir underlig er at dersom denne antakelsen er riktig så har alle disse kristne pr. definisjon en blind tro akkurat slik ateister anklager de for. Dersom det skapte alltid har vært likt så har altså det Bibelen kaller konsekvenser av synden alltid eksistert. Sykdom, lidelse, naturkatastrofer og død har alltid eksistert.

Den Gud som er i går og i dag den sammen som har vitnet for oss om at alt engang var særdeles godt gir oss et stort problem. Dersom menneskers antakelse om at det skapte alltid har vært likt er riktig hva betyr det for løftet som Gud gir om en jord som igjen skal bli god?

Dersom Guds særdeles godt er millioner av år med lidelse og død hvordan skal en kristen kunne ha «full visshet i troen» om at det engang skal bli godt?

En logisk konsekvens av å tro på menneskers antakelse om jordens fortid er blind tro. Kristen tro blir redusert til følgende: En tro på en rettferdig Gud som skal dømme hele verden på tross av at han aldri har dømt hele verden. En tro på at det engang skal bli godt på tross av at det aldri var godt. En tro på tross av det Gud har sagt han gjorde tidligere. (hold tunga rett i munnen nå) En tro på Jesus som frelser på tross av at grunnen for at han kom aldri skjedde og at konsekvensene av det som aldri skjedde, alltid har eksistert.

Det er selvfølgelig mulig å tro «på tross av», men særlig god grunn for tro er det ikke, og den vestlige verden er et godt bevis for at dette er et sviktende fundament.

Mange, især mange nåværende apologeter (trosforsvarere), vil tydelig fokusere på Jesu oppstandelse fra de døde og si at det gir oss grunn til tro. Dette er helt riktig, men samtidig bør Jesu eget vitnesbyrd få oss til å tenke på rekkefølgen i vårt trosforsvar når han profeterer:

«Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.»

Vi har snart 2000 års erfaring på at det Jesus sier her stemmer. Det kan virke som om Jesus videre mener det vil være svært vanskelig å tro på Han dersom man ikke tror på grunnlaget for hans komme.

«Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om. Hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord?»

Jesus fortsetter i samme spor i samtale med de som sliter med å tro på at Jesus stod opp fra de døde på vei til Emmaus og peker på hovedgrunnen for deres vantro.

Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt!»

I praksis ser jeg at konsekvensene av å tro menneskers antakelse om en verden som alltid har vært lik uten unntak fører til vantro i forskjellige former. Jeg hevder ikke med det at alle typer vantro fører til at man mister frelsen, men Bibelen oppfordrer oss til «full visshet i troen». Det mener jeg er en logisk umulighet dersom man tror det rådende historisk vitenskapelige paradigmet. Jeg har mange samtaler bak meg med gode kristne som har snakket om sin tvil som i tillegg til Bibelen bekrefter dette.

Jeg velger å tro at Jesus vet hva han snakker om og derfor anser jeg det som ytterst nødvendig for både kristen tro og Bibelens troverdighet at vi tror alt det Moses og profetene skriver. I et land der kristen tro og innflytelse faller omtrent i takt med vantroen på Moses sine skrifter så bør vi kanskje stille oss spørsmålet, i lys av hva Jesus tydelig sier, har disse tingene evige konsekvenser?

Er det konflikt mellom vitenskapen og Bibelen? Først vil jeg si at jeg forstår godt at folk er forvirret.

Dersom menneskers antakelser om at det skapte alltid har vært likt stemmer så mener mange at det definitivt er konflikt mellom den historiske vitenskapen og Bibelen. Dette ser ateistene og poengterer dette ved enhver anledning de får. Samtidig er Bibelen grundig etterprøvd mot empirisk vitenskap og ikke funnet i konflikt med den.

At det er konflikt mellom Bibelen og deler av menneskers antakelser om vår fortid betyr ikke nødvendigvis at det blir konflikt mellom vitenskapen og «kristen tro». Det kan virke underlig, men dersom man definerer og tolker «kristen tro», slik etter hvert mange gjør, ut fra flere ting enn skriften alene så gir det merkelige utslag.

Dersom observasjoner av et forgjengelig skaperverk får overstyre vitnesbyrdet i det uforgjengelige Ordet så kan «kristen tro» tilpasses omtrent enhver menneskelig filosofi og vitenskapelige “døtre» av disse filosofier som vil ha det skapte, det vi observerer og det vi føler som utgangspunkt.

Det disse glemmer er at Bibelen forteller at ALT det skapte er underlagt forgjengelighet og ergo ikke kan være en guide til fullkommen sannhet selv om den vitner sant om tilstanden som nå er, eller det et menneske faktisk føler. Men vi lever i en utvidet virkelighet, noe også kvantefysikken mener å ha bevist vitenskapelig for oss, og er dermed bare en del av en større sannhet.

Bibelen har alltid fortalt at vi er en del av en større virkelighet og dermed finnes det også en større sannhet enn det vi kan observere i et forgjengelig skaperverk. Jesus sier jo «Jeg er sannheten», og det er en sannhet utenfor det skapte. Med dette som bakteppe kan vi forstå at gudstroende evolusjonister fortsatt vil forfekte at det ikke er konflikt mellom «kristen tro» og vitenskapen.

Vanskeligere er det for de som sier det ikke er konflikt mellom Bibelen og vitenskapen, men holder fast ved antakelsen om at det skapte og prosessene alltid har vært like. Disse vil ofte vegre seg mot å omfavne evolusjonsteorien fordi den ødelegger historisiteten til Adam og Eva og mange andre bibelsteder og kommer i direkte konflikt med Jesu ord. Dermed er det vanskelig å forstå at disse kan si det ikke er konflikt med vitenskapen for det er det åpenbart i hvert fall i forhold til synet på vår opprinnelse.

Samtidig vil disse si at vitenskapen er i stadig endring og at det ikke er konflikt med vitenskapen sett litt stort på det. Dette forhindrer likevel ikke det faktum at synet disse har er i direkte konflikt med store deler av det rådende paradigmet i dag. Et paradigme som ikke er nytt og som vil stå seg så lenge antakelsen og filosofien det hviler på står seg, en antakelse disse ironisk nok i store deler ofte støtter. Det er også vanskelig for meg å se at man ikke også kommer i konflikt med selve Bibelen, selv om mer lærde folk enn meg vil hevde noe annet.

Konsekvensen av at man tror på menneskers tolkninger av jordens og verdensrommets historie blir død og lidelse før syndefallet, at Noah’s flom ikke var global, samt en mengde andre ting. I motsetning til menneskers antakelser plasserer Bibelen mennesket på samme tidspunkt i historien som: «jordens grunnvoll ble lagt» «tidenes begynnelse» «skapningens begynnelse» «fra begynnelsen» og «fra eldgamle dager av» som er et uttrykk som 2. Pet. 3 forklarer hva betyr for oss da «eldgamle dager» blir koblet sammen med begynnelsen.

Jeg er av de som også vil hevde at det ikke er noen konflikt mellom Bibelen og vitenskapen, men etter det som står over må dette utsagnet kvalifiseres. Jeg tror ikke på grunnlaget for moderne historisk vitenskap. Jeg tror jorden var radikalt annerledes tidligere og en dag igjen skal bli radikalt annerledes enn det vi opplever i dag.

Enkelte slik som Bjørn Are Davidsen har flåst med dette og konkludert med at slike som jeg ikke kan tro på det som akkurat har skjedd når han skriver «Hvorfor stole på at naturprosessene som ga empiriske resultater i går, fortsatt er de samme - gårsdagen er jo historie? Uansett hva slags vitenskap vi driver med, må vi stole på at naturprosessene var de samme i går som i dag.»

Videre konkluderer han med at jeg og likesinnede egentlig ikke kan tro på det jeg sier jeg tror på. Det er et dårlig resonnement fra en ellers oppegående person. Selvsagt tror jeg at naturprosessene i går er de samme som i dag siden jeg bare forfekter det Bibelen er tydelig på, at på et eneste tidspunkt i menneskets historie la Gud det uforgjengelige skaperverket under forgjengelighet akkurat slik vi observerer at det skapte faktisk er i dag.

Dette gir meg full visshet om at forgjengeligheten igjen en gang skal opphøre slik Bibelen gir oss mennesker løfte om. Dersom noen vil hevde at det uforgjengelige kan bli forgjengelig samtidig som at naturprosessene som tydelig viser oss forgjengelighet forblir uforandret må de gjerne forsøke å bevise det, men jeg tror det vil være klokt å ikke holde pusten i mellomtiden.

På grunnlag av dette tror jeg ikke vi bare kan ekstrapolere oss bakover i tid basert på dagens observerbare situasjon og komme frem til sannhet basert på antakelsen om at det var likt da. Jeg tror på vitnesbyrdet Bibelen gir om vår fortid og vårt opphav, noe som gir oss et mye bedre og mer riktig Gudsbilde og en mye enklere og bedre forklaring på det ondes problem enn det mange kristne forfekter i dag. Ironisk nok forfekter mange kristne og kirker i dag et gudsbilde ateister rettmessig forakter.

Hvordan kan jeg da si at det ikke er konflikt? Grunnen til det har jeg allerede vært innom tidligere. Det går et skille i vitenskapen mellom det som kan observeres, repeteres og testes og det som ikke kan observeres, repeteres og testes. Det ene er empirisk vitenskap og det andre er historisk vitenskap. Denne siste er nødt til å ha et filosofisk grunnlag, et trosgrunnlag for å i det hele tatt kunne bli «vitenskapelig». George Ellis sier f.eks. at det ikke er mulig å skape noen historie om verdens/universets opprinnelse uten å ha en ideologi i bunn. Han har selvsagt helt rett og jeg velger å ha min ideologi fra vitnesbyrdet fra Bibelen og ikke fra menneskers antakelser om fortiden basert på milliarder av år med naturkatastrofer, lidelse og død.

De vitenskapsfolk som forholder seg til dette vitnesbyrdet vil ikke overaskende tolke observasjoner av vår fortid på en annen måte enn sine kolleger som bygger på en annen ideologi. Disse vitenskapsmenn bygger stadig flere bevis som bekrefter at Moses og profetene hadde rett og at Han som hevder å være Sannheten hadde et poeng da han bad oss om å tro deres ord.

Debatten vi står midt inne i er ikke ny, fordi den filosofien som driver dagens historisk vitenskapelige forskning heller ikke er ny. Kirkefedrene kjempet også denne kampen slik Bibelen ber etterfølgere av Jesus om å gjøre. En kamp mot tanker og ideologier som reiser seg mot kunnskapen om Gud slik den er åpenbart og vitnet om for oss i Bibelen.

«Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger 5 og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.» (2.Kor. 10.4-5)

«Celsus (en hedning) har et hemmelig ønske om å diskreditere Moses sin beretning om skapelsen. Den (1.mosebok) lærer at verden ikke en gang er 10.000 år gammel, mens (Celsus lærer) den er mye eldre enn det» Origenes 248 e.kr. Mot Celsus 1.19

«Noen (ikke troende) sier at de første mennesker levde at nomadisk liv i skogen og på gress slettene. Mennesket var ikke forent av noe fellesskap eller språk eller lover. De hadde blader og gress til senger, og de brukte grotter og huler som bolig…. Disse tingene er overhodet ikke sant. Mennesket kom ikke ut av bakken… Nei, en mann ble formet av Gud, og fra den mannen ble hele jorden fylt med menneskeslekten. Det var aldri mennesker på jorden som ikke kunne snakke.» Lactantius 310 e.kr. De Guddommelig Institusjoner 2.9

«Det er farlig å forakte den bokstavelige mening… spesielt i 1.mosebok, hvor de uforanderlige dekreter fra Gud for konstitusjonen av universet er fremmet.» Methodius 290 e.kr. Ti Jomfruer 3.2

«Jeg kan ikke forstå hvordan så mange distingverte menn har ment at materien…. var uten skaper. Det vil si, at det ikke var formet av Gud selv, som er skaperen av alle ting. I stedet sier de at dens natur og kraft er et resultat av tilfeldigheter.» Origenes 225 e.kr. Om De Første Prinsipper 2.4

I motsetning til kirkefedrene virker det dessverre som om det er viktigere for kristne i dag og ikke komme i konflikt med vitenskap basert på eldgamle tankebygninger. En vitenskap som bare er det i navnet. At kirken holder fast på vitnesbyrdet om den gode begynnelsen mot den menneskelige antakelsen om den «dårlige» begynnelsen vil alltid være et sunnhetstegn for en kristen kirke.

Burde kanskje kristne ledere istedenfor å engste seg for konflikt mellom tro og «vitenskap» begynne å bli mer engstelig for at det ser ut til å være en stadig større konflikt mellom «kristen tro» og Bibelen?