Hvorfor tro på Gud i tillegg til vitenskapen?

Kleppa siterer Tveter på at «Konflikten mellom tro og vitenskap kan forenkles til om det er en styrt utvikling av livet eller en ikke-styrt utvikling». 
Jeg er helt uenig. Dette er en konflikt som Tveter og en liten gruppe av likesinnede (over hele verden) har konstruert og vedlikeholder, for vitenskapen mener ikke noe om dette spørsmålet.

Da Marco Polo kom tilbake til Italia, fortalte han at kineserne brukte papir som penger. Men italienerne forsto umiddelbart hvor tåpelig dette var.

Det er ikke lett å beskrive med få ord noe mottakeren ikke har noe grunnlag for å forstå. Kvantefysikk er et slikt fag. Der bryter så mange av våre forestillinger om naturen sammen, for eksempel at partikler oppstår av ingen ting og forsvinner til ingen ting. Eller at tid og rom ikke kan skilles på liten skala. Dette er ikke lett å diskutere i en avis.

Det er ikke stort lettere å forklare evolusjon i Dagen. Jeg har i mange år undervist i evolusjon ved Universitetet i Bergen, gjennom et kurs som har to dobbeltforelesninger hver uke gjennom høstsemesteret. Dette kaller vi et innføringskurs, og læreboken er på 400 sider. I Dagen avkreves jeg å kunne kompensere for diverse innsenderes manglende utdannelse gjennom et leserinnlegg. Dessverre umulig, ikke minst fordi innsenderne ønsker at vitenskapen tar feil.

Dersom det er sant at det ikke er troen som er problemet, men at dere ikke kan forstå at min beskrivelse av vitenskapen er rett, så oppfordrer jeg dere til å prøve å sette dere inn i vitenskapen. Ikke ved å lese Tveters kampskrifter, men fagets lærebøker. Dette er ikke et arrogant forslag, men det er ganske arrogant å mene seg kvalifisert til å avfeie en vitenskap uten å ha satt seg inn i den. Det er også både arrogant og ignorant å tenke at å lese noen avisinnlegg gir grunnlag til å forstå og endog avvise fagene. Tror dere studentene våre er dumme siden de bruker årevis på studiene?

Det er synd at endog Dagens forrige redaktør faller for dette, i det Johannes Kleppa fastslår uten naturvitenskapelig innsikt at «Her er det like fullt ei avgjerande kløft, fordi ved mikroevolusjon er det snakk om bruk av kjent informasjon, medan det ved makroevolusjon må til ny informasjon.»

Når Dagens mange innsendere og endog gamleredaktøren så gjerne vil tro at Tveter har rett, så får dere det lett til fordi dere forveksler intuisjon med faginnsikt. Men det blir ikke sant av den grunn. For samme hvor elegant Tveter synes å forklare at noe er umulig, så er hans retorikk på nivå med italienerne som idiotforklarte Marco Polo.

La meg en gang til forsøke å illustrere forskjellen på makro- og mikroevolusjon, siden også Kleppa henger seg opp i dette. Det ligner på forskjellen mellom klima og vær. Hver enkelt dag har vi et vær (eller flere), men når vi aggregerer opp dagene kan vi snakke om klima. Eller som forskjellen på jernalderen og middelalderen. I den langsomme overgangsperioden føltes hvert år som det forrige. Etter noen hundre år ser vi forskjellen.

Er det en spesiell mekanisme som forklarer historiens lange trekk som er forskjellig fra de daglige?

Er ikke historien summen av dagene?

Gamleredaktøren sitt ankerfeste er at evolusjon er informasjon, og det skal ikke kunne oppstå av seg selv. Den store forskjellen mellom mikro- og makroevolusjon skal være at det kreves ny informasjon. Her er dere ytterst forvillet av snusfornuften.

Ja: DNA er informasjon. Men så: informasjonen endres gjennom mutasjoner.

I kronikken om makroevolusjon beskrev jeg mange typer av mutasjoner, store som små. Hver enkelt av oss har fått et titalls små mutasjoner som foreldrene våre ikke har. Informasjonen er endret, men du er ikke noen vanskapning av den grunn. Feil, Tveter: genetisk informasjon oppstår ved mutasjoner, og forsvinner ved nye mutasjoner eller ved naturlig seleksjon.

Dette bør være kjent for en medisinprofessor. Jeg unnskylder gamleredaktøren for hans manglende vitenskapsutdannelse, men undres over hans lettvinte vilje til å bedømme saker han ikke har satt seg inn i. (For du vet ikke hva som skiller informasjonen før og etter en artsdannelse, gjør du? Og du vet ikke mye om artsdannelse heller, antar jeg. Men det hindret deg ikke i å påstå at du har avdekket en avgjørende kløft.)

Artsdannelse er som regel en langsom og gradvis prosess, som overgangen fra jernalder til middelalder, og ikke et plutselig hopp i genetisk informasjon. I Norge er gråmåse og sildemåse to klart atskilte arter. Men de er endepunktene i et kontinuum rundt Arktis av måsetyper som er i stand til å få fruktbart avkom med hverandre (gråmåse – Russland – Alaska – Canada – Grønland – Storbritannia – sildemåse). Altså en serie gradvise overganger, unntatt her.

Kanskje er de ikke tiltrukket av hverandres ritualer, kanskje har de akkumulerte genetiske avstandene gjort at egget ikke befruktes eller at fosteret eller fugleungen dør. Lignende typer av ringarter finnes også rundt mange fjellkjeder. Noen ganger vil klimaendringer dele en stor skog opp i mange små, og de lokale bestandene utvikler seg uavhengig av hverandre i hver av dem. Noen klimaendringer varer så kort at bestandene fortsatt tilhører samme art når skogen vokser sammen igjen, andre ganger har de blitt ulike arter.

Biologene er ofte uenige om hvilke bestander som fortsatt skal regnes til samme art, eller hvilke som skal kalles en egen art. Overgangene er som regel glidende og uklare.

Dette har store likheter med språkendringer. Norsk og islandsk er to ulike språk fordi språket i Skandinavia har endret seg betydelig etter at Island ble bosatt. Men disse endringene har ikke vært særlig større per generasjon enn det vi opplever nå i Bergen med kino og «sjino» eller ved at hunkjønn er i ferd med å forsvinne i Tromsødialekten. Dette er mikroevolusjon som akkumuleres til makroevolusjon.

Alle mutasjoner inneholder endring av informasjon. Noen mutasjoner mer enn andre, for eksempel når en større del av et kromosom (ved en feil i cellen) kopieres to ganger. Dette kan sies å føre til økt informasjon. Vi er alle bærere av denne type mutasjoner, også, for selv om kromosomene er litt forskjellige kan to individer lage fruktbart avkom. Noen veldig få ganger gjennom evolusjonen av dyreriket har hele arvematerialet blitt fordoblet mellom foreldre og avkom. Hos planter har det skjedd veldig ofte.

Men den som har lyst til å se Guds hånd gjennom evolusjonen trenger ikke å benekte mutasjonenes rolle. Man kan jo også velge å tenke at dette kan være skaperens arbeidsmetode. Når det står at Gud lar det regne over rettferdige og urettferdige, så trenger vi vel ikke avvise meteorologiens (materialistiske og ateistiske, i Tveters vokabular) beskrivelse av vannets syklus? Hva er forskjellen?

Hvorfor skriver jeg dette? Det finnes noen lesere som i avsnittene over har lett etter svake setninger eller selvmotsigelser, og når de har kommet hit har de kanskje allerede tenkt ut sitt eget neste innlegg. Jeg skriver ikke for dem. De mener at det er arrogant av meg å ikke svare, selv om hvert svar fra meg vil utløse tre nye innlegg fra folk som ikke har satt seg inn i biologien.

Kjære Johannes Kleppa og Dagen-lesere, denne flommen av leserbrev belyser at selv om det ikke er en nødvendig konflikt mellom vitenskap og gudstro, så har de et komplisert forhold. Kleppa siterer Tveter på at «Konflikten mellom tro og vitenskap kan forenkles til om det er en styrt utvikling av livet eller en ikke-styrt utvikling». Jeg er helt uenig. Dette er en konflikt som Tveter og en liten gruppe av likesinnede (over hele verden) har konstruert og vedlikeholder, for vitenskapen mener ikke noe om dette spørsmålet. Vi har ingen metoder for å studere dette. Dette er troens arena. Det er ikke nødvendig å ta parti for Tveters kamp mot mutasjoner for å kunne fastholde at Gud styrer utviklingen og historien.

Andre spørsmål er vitenskapen tydelig på: jorda er ikke flat, og den er ikke ung. Dette er ferdig utforsket. Teologier som måtte hevde dette, vil også måtte avvise vitenskapen. Men teologier som hevder at Gud styrer evolusjonen, kan mene dette i fred for vitenskapen. Tusenvis av biologer deler dette synet. Samt tusenvis av teologer.

Derfor skriver jeg: For lenge siden hadde religionene monopol på gode svar på de store spørsmål. Nå vet de fleste at vitenskapen har gode svar på veldig mye. Så hvorfor skal mennesket tro på Gud i tillegg? For stadig flere i Dagens geografiske nedslagsfelt vil det å se «din himmel, dine henders gjerninger» ikke strekke til som begrunnelse for gudstroen. Men det hjelper ikke å benekte vitenskapen. Det er ikke mange som vil søke trøst i en gud som først og fremst manifesterer seg gjennom mekanismene som fører til makroevolusjon. Avslutt krigen mot vitenskapen og bruk heller tiden til å vise at å tro på Gud og vitenskapen er bedre enn å tro på vitenskapen.

Les også: