Høytlesning under et bøketre

I dag skal vi bli med på et tenkt møte hos en flokk nye kristne i Bithynia. De er samlet  under et stort bøketre. Langt i nord kan de se Svartehavet. Kveldssola er i ferd med å gå ned bak åsene i vest.

En av lederne, Hermas, står med et brev i hendene. Et brev fra apostelen Peter. Bare Hermas og et par andre har møtt Peter tidligere. Verken Peter eller Paulus har vært i disse traktene nordover mot Svartehavet. Men deres forkynnelse har nådd folket her via andre forkynnere som har vært på besøk her.

Noen i flokken er preget av et strevsomt liv på vingårder, i frukthager eller i skogen hvor de har hogd tømmer. En eldre kvinne har stavret seg fram til møtet ved hjelp av to staver. Hoftene hennes er utslitte. Men her er også noen unge. De er nylig blitt døpt. 

Det var fortellingene om Jesus som hadde fascinert dem. Etter hvert hadde de kommet til tro på ham. Nå bekjenner de hvor viktig det var, det som skjedde den påsken i Jerusalem da Jesus døde – og oppsto igjen. Det samme gjør faktisk to–tre av jødene som driver forretning nede i byen. Også de har kommet til tro på Jesus og er blitt med i flokken.

Hermas leser sakte og tydelig. Alle lytter spent. Prøver å merke seg hvert eneste ord. Nå kommer et avsnitt der Peter har skrevet om «de vantro». Jo, tilhørerne skjønner hva det dreier seg om. Diotrefes og et par andre har endatil opplevd mobbing, utfrysing, slag og spark. Nå sitter de tankefulle med ryggen mot bøketreet.

Heldigvis har myndighetene i Bithynia ennå ikke gått til aksjon mot menigheten. 

Så kommer et høydepunkt brevet. I alle fall virker det som Hermas tenker det. Han understreker hvert ord ved måten han leser på. Dette er apostelord å lære utenat og glede seg over:

«Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn» (1. Pet 2,9–10).

Etter at brevet er opplest, reiser en av de jødekristne seg. Jotam. «Det var underlige ord å høre», sier han. «Peter, som selv er opplært i Skriftene fra guttedagene, bruker her uttrykk som Gud opprinnelig brukte om sitt utvalgte folk. La dere merke til uttrykkene? ‹En utvalgt ætt. Et kongelig presteskap. Et hellig folk. Guds eiendomsfolk.› Det som ble sagt til dem som hadde kommet seg ut av Egypt, det sies nå til oss.»

Jotam gjør en inkluderende bevegelse med høyrehånden. «Ingen av oss har fortjent disse titlene. Men Gud har gjennom Jesus kalt oss ut av mørket og gjort oss til sitt folk. Han har forbarmet seg over oss. Vi er kongebarn!» Alle ser opp og merker gleden i stemmen hans. «De som plager oss, kan ikke ta fra oss noen av disse titlene. Gud har selv, helt ufortjent, plassert oss i denne høye posisjonen.»

Nå blir han avbrutt av Evodia, hun med krykkene: «Jeg merket meg starten», sier hun. «Fordi Jesus har stått opp fra de døde, har vi ikke bare høye titler. Vi har et ‹levende håp›. Var det ikke slik det sto? En dag skal hofteproblemene mine bli borte!» 

«Halleluja»! ropes det dempet rundt bøketreet. Og en av de yngre sier, vendt til en av vennene sine: «Dette må vi fortelle om til de andre på vingården!» 

«Ja», svarer vennen, « … også til dem som spotter oss og … og … som gjør livet surt for oss.» 

Hermas nikker. «Ja. De store gjerningene som Gud gjorde da han sendte Jesus, ble gjort også for dem. Når de hører og tar imot slik vi gjorde, blir også de borgere av dette utvalgte folket. Gud vil også ha dem som sine barn.»

Nå henter søster Appia fram en stor kurv med mat. De andre stemmer i en av de kjære Jesus-sangene. Det rasler friskt i bøketreets mørkegrønne blader. Den lille flokken er fylt av glede og takk – og nytt mot!

(Sanggleden preget også senere kristen-generasjoner i Bithynia. Femti år senere skrev guvernøren til keiser Trajan. Han skulle rettsforfølge de kristne, men var kommet i tvil: «De synger lovsanger til Kristus som til en Gud», skrev han.)