NÅDE: «Nåde over nåde» innebærer at den ene bølgen av nåde og sannhet etterfølges av den neste, og der er ingen ende på hele den fylden av nåde og sannhet som Gud i Jesus har stillet til disposisjon for folket sitt, skriver Odd Sverre Hove. Foto: Adobe Stock

Han som har forklart Gud

På juledag er Johannesprologen prekentekst. Men da pleier vi å avslutte med vers 14, og der står det om inkarnasjonen: At Ordet (= Jesus) ble kjød og tok bolig iblant oss.

På juledag hopper vi derfor over de fire siste versene av Johannes-prologen (vers 15–18). Men i vår nye tredje tekstrekke er det nå disse versene som er blitt vår nye prekentekst.

Derfor gjør vi klokt i å friske opp de foregående delene av Johannes-prologen. Den kaller Jesus «Ordet» (gr: «lógos») og slår fast at han eksisterte i begynnelsen.

Der var han hos Gud, og der var han selv Gud. Under skapelsen var det Ordet, Jesus, som skapte: «Alt ble til av ham.» Prologen introduserer i et mellomavsnitt Døperen Johannes, Jesu forløper og forhåndsvitne (vers 6ff). Og så når prologen høydepunktet i inkarnasjonsverset, vers 14: «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.»

Men i dette samme verset introduserer Johannes også det Guds herlighetslys som omga Jesus: «Vi så herligheten hans, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra Faren sin, full av nåde og sannhet.» Johannes henspiller her bevisst på skildringen i 2Mos 33 av hvordan Moses fikk se Guds herlighet bakfra. Moses kunne ikke se Guds ansikt, for intet menneske kan se det og leve (33:20).

Men Gud skjulte Moses i en fjellkløft, gikk forbi og lot ham se Guds herlighet bakfra. Etterpå lyste gjenskinnet av Guds herlighetslys så sterkt ut av Moses ansikt at folk ba ham gå med slør. I prologens vers 14b sier Johannes at Jesus kom som en ny Moses, og «vi (= apostelen selv) så herligheten hans … osv.». Likheten med, og forskjellen fra, Moses, er i vers 14 meget bevisst. Og med budskapet om Jesus som en ny Moses i bakhodet (sml 5Mos 18:15) går vi til vår tekst, sitat:

Artikkelen fortsetter under annonsen.

15 Johannes vitner om ham og roper: Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg.

I dette verset gir apostelen oss et nytt tilbakeblikk på Døperen Johannes, slik som i vers 6ff. Apostelen siterer Døperens berømte paradoks (som vi møter igjen i detalj i 1:30–34). Døperen ordlegger seg med vilje paradoksalt, for at paradokset skal vekke oss og få oss til å oppfatte poenget: (a) «Han som kommer etter meg» (les: fordi døperen er forløperen hans), (b) «han er kommet foran meg» (les: foran Døperen i rang og viktighet, altså det motsatte av oldtidens faste tro på at forrang i tid var forrang i viktighet og betydning).

Det er etter disse to leddene vi møter selve paradokset, i form av en begrunnelse: (c) «fordi han var før meg» (les: fordi Jesus eksisterte hos Gud allerede før skapelsen). Det læremessige budskapet som Døperen og apostelen her vil fram til, er altså læren om Jesu pre-eksistens («forutværen» er vel ikke noen god norsk erstatning for dette fremmedordet?). Døperen forsterker dette lærepunktet maksimalt ved hjelp av en nærmest uoversettelig genitiv (som jeg tror må være sammenligningsgenitiv: «prôotós mou» = «tidligere, sammenlignet med meg» det vil si «aldeles absolutt før meg»). Så vender Johannes tilbake til Jesu herlighet (som i vers 14 var «full av nåde og sannhet») og tilføyer:

16 For av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde.

Med «fylde» prøver Johannes å få oss til å tenke oss en flaske eller beholder som er helt full. Det er herlighetslysets nåde og sannhet som fyller den. Men hvem er «vi alle» som har fått del i denne fylden? Det må være Johannes selv og apostelkollegene hans. Men dertil må det være alle oss andre som møter Jesu herlighetslys gjennom Johannesevangeliets vitnesbyrd om Jesus.

«Nåde over nåde» innebærer (som F. F. Bruce skriver) at den ene bølgen av nåde og sannhet etterfølges av den neste, og der er ingen ende på hele den fylden av nåde og sannhet som Gud i Jesus har stillet til disposisjon for folket sitt. Johannes utdyper dette samme på nok en måte, sitat:

Artikkelen fortsetter under annonsen.

17 For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.

Begrepet «loven» i dette verset er ikke «loven til forskjell fra evangeliet» (i luthersk forstand), men det betyr «Thoraen» = «Mosebøkene». Verset er heller ikke en læresetning i erstatningsteologi (det står ikke noe adversativt «men» mellom første og annet halvvers). I stedet siterer Johannes en gammel jødisk midrasj (= bibelutleggelse) som utlegger Salme 85:11 («Nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre»).

Den gamle rabbineren sier at når Messias kommer, skal han selv oppfylle Thoraen og på den måten åpenbare den Guds nåde og sannhet som i virkeligheten bor også i Thoraen, selv om de strenge budene gjør det vanskelig å se det. Deretter konkluderer rabbineren omtrent ordrett likt med Johannes: «Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten skal komme ved Messias.» Akkurat som Jesus er den nye Moses, og større en den første Moses, slik er også Jesus den fullkomne giveren av den nåden og sannheten som allerede ble gitt av Gud også i Thoraen. Så slutter Johannesprologen slik:

18 Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønnen, som er i Faderens favn, han har forklart ham.

At ingen har sett Gud, svarer til 2Mos 33:20. At Jesus har «forklart ham» (gr: eks-eegéomai = fremføre eller utlede en forklaring) er narrativt ment: I Jesus får vi den tidligere skjulte historien om Guds herlighet åpenbart og fortalt. Papyrusene p66 og p75 (m.fl) har en annen ordlyd midt i verset, ikke «den enbårne Sønnen», men «den enbårne, (nemlig:) Gud».

Det er fullt mulig å tenke seg at Johannes opprinnelig kan ha ordlagt seg slik. Men flertallsteksten støtter på den andre siden den tekstversjonen som har «Sønnen». Viktigere er den inderlige nærheten mellom Faderen og Sønnen som vers 18 vitner om: Sønnen «er i Faderens favn».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Johannes lå en gang selv til bords under et måltid «i Jesu favn» (se Joh 13:23). Han visste nok hva slags inderlige nærhet dette er uttrykk for. Og det er altså ut fra denne inderlige nærheten med Gud Fader at Sønnen har forklart og åpenbart oss dét ved Guds herlighet som vi syndere av oss selv ikke kan overleve å møte ansikt til ansikt.

3. søndag 
i åpenbaringstiden

Prekentekst: 
Johs 1:15–18

Lesetekster: 
2Mos 3:13–15 
og 1Kor 8:5–6