Gaven som 70- og 80-tallets karismatiske bevegelse ga Norge

Familien på fire var nylig i Manchester for å se fotballkamp og heie på Manchester United. Jeg skal ikke skryte på meg et sterkt engasjement for fotball og laget, til det har jeg altfor stor respekt for de som virkelig er blodfans og som elsker sporten, men jeg er en familiefan, så gleden er alltid stor når vi får reise sammen.

Det er fascinerende å være på et stadion med 76.000 andre mennesker. Jeg tror ikke det er mange ganger i livet man opplever akkurat det. Stadion rommer en hel by. Folk roper og ler, spiser og heier, buer, klapper og synger. Det er ganske mektig.

Når man samles om noe for å heie og hylle, forener det oss mennesker på en spesiell måte. Det skjer noe når vi samles rundt et felles fokus. Når vi synger sammen, skjer det også noe. Forskning på korsang viser at hjerterytmen til korsangerne synkroniseres når de synger sammen.

Vi mennesker har alltid sunget. Fra mors sang til barnet, til fellessang rundt bordet i hjemmet, til små og store samlinger rundt om i både skoler, kirker og andre arenaer. Når vi samles for å feire og hylle Jesus, gjør det også noe med oss mennesker. I tilbedelsen og lovsangen til Gud kan vi løfte blikket vekk fra oss selv og over på Ham, Han som elsket oss først og som fortjener all lov og pris.

Det engelske ordet for lovsang er worship, og det er satt sammen av ordet worth, som betyr verdi, og ordet shape, som betyr form. Det vi gir verdi er med på å forme oss som mennesker. Det er tilbedelsens kraft og utfordring. I tilbedelsen gir vi den eller de som fortjener det, ære og pris. Bibelen oppfordrer oss til å synge sammen, til og for Gud. I Efeserne 5,19 står det: « … syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren.»

Og å synge for Gud har vi mennesker gjort gjennom alle tider. Formen har vært forskjellig, men budskapet er det samme. Som i salmen fra 1885, «Å, store Gud»: «Da bryter lovsang ifra sjelen ut, Å, store Gud, å, store Gud», eller som i den gamle Maran Ata-sangen fra 1967, «Gud er god»: «Gud er god, Gud er god. La oss forene oss i sang, for Gud er god.»

Gjennom 70- og 80-tallets karismatiske bevegelse fikk sangen og lovsangen en større plass i de lavkirkelige miljøene og i gudstjenestene. Fra den gangen og fram til i dag har det også blitt laget utallige lovsanger. En av de nye norske lovsangene er blant annet lovsangen «Treenig Gud», som ble gitt ut i 2020: «Vi opphøyer Deg, treenig Gud. Alt som i oss er det synger ut. I beundring av Din herlighet, Gud, vi priser Deg, vår Majestet.»

Når vi tilber sammen, skjer det noe med oss, og med relasjonen både til Gud og til de som vi synger sammen med. Den blir styrket. Det er med andre ord gode og positive helseeffekter av å synge og spille sammen. Jeg har i det siste hørt en del om samdisiplin, at det å lese Bibelen sammen gjør det enklere å faktisk få gjennomført bibellesning. Det samme kan sies om samspill. Sangen og musikken binder oss sammen og hjelper oss med å forenes innfor Gud.

Det er bra for mennesket å komme sammen med andre. I gudstjenesten samles vi for å gjøre tjeneste for Gud, sammen. Vi er kristne mennesker med feil og mangler, tro og tvil, og vi tilber Gud i sang, bønn, tekstlesing og forkynnelse. I små og store lokale kirkearenaer samles troende over hele verden hver søndag, for å feire gudstjeneste. For å rette fokuset mot Han som fortjener det mest. Og som fotballfans som kommer på kamp etter kamp, og står ved lagets side i alle opp- og nedturer, kommer vi som tror på Jesus som Guds sønn og verdens frelser, søndag etter søndag til gudstjeneste.

Tomas Sjødin skriver: «Jeg går til gudstjeneste hver søndag, så sant jeg er hjemme. Om det så ikke gir meg noen verdens ting, det er underordnet gudstjenestens formål. Det er Guds tid, ikke min. Jeg kommer tilbake søndagen derpå, i samme ånd som pappa dro tilbake til sjøene der han visste at det var ørret. Han dro tilbake, også de periodene da han gang på gang vendte tomhendt hjem. Men nå er jeg her, og det som gis nå er universelt brød og vin. En fysisk virkelighet for en usynlig virkelighet. … jeg er én i rekken av alle som går fram og mottar min rasjon for nok et stykke vandring på livets vei.»

PS: Den lørdagen for to uker siden fikk Manchester United en etterlengtet seier mot Everton i Premier League. Et aldri så lite Glory, Glory, Hallelujah for det også!