Fornektelse av evolusjonslære - en unødvendig bør for den troende?

De siste ukene har det i Dagen vært en pågående evolusjonsdebatt mellom Tveter og Kleppa på den ene siden og Giske og Holm på den andre siden. Dette har vært interessant, men hvorfor lar vi dette bli et så avgjørende spørsmål for den troende?

Spørsmålsstillingen ble først gang aktuell for meg da jeg som syttenåring hadde en ganske radikal omvendelse.

Forkynnelsen jeg møtte som nyomvendt motiverte meg til å bli en bokstavtro kristen, og med det fulgte også forståelsen av at evolusjonslæra var feil. Jeg fikk tak i en del bøker om temaet, og jeg så i hvert fall at evolusjonslæra ikke nødvendigvis var så selvsagt som jeg hadde fått inntrykk av i naturfagstimene på skolen.

Og jeg forsto at ateistene var veldig ivrig på å fremstille evolusjonslæren som et alternativ til troen på at Gud stod bak skaperverket. Jeg gikk derfor med iver inn i striden, og tok kostnadene med å være den eneste i klassen som ikke trodde på evolusjonslæra, og senere var jeg ikke redd for å hevde dette standpunktet, hverken i studietiden på Ås, eller senere som forsker.

Det «utenforskapet» som dette skapte var jeg villig til å betale, men førte det noe godt med seg, og var det nødvendig?

De siste tretten årene har jeg vært professor på NMBU, Ås, og underviser bl.a. om arvelig variasjon, både innen og mellom arter. Denne variasjonen er hele grunnlaget for det som er mitt fagfelt, avl på fisk og husdyr.

På dette fagfeltet bruker vi bl.a. genetiske markører som et verktøy, og det var dette som først fikk meg til å ta en ny vurdering av mine synspunkter på evolusjonslæren. Når vi f.eks. skal finne ut hvem som er foreldrene til en fisk som skal brukes i avl, noe vi må vite for å unngå innavl og for å beregne avlsverdier, kan vi gjøre det ved hjelp av disse markørene.

De markørene som ofte benyttes, er små mutasjoner i basepar, kalt SNP. De fleste av disse mutasjonene er helt nøytrale, men de kan også gi en forandring av genets funksjon. Det viser seg at disse markørene er ganske stabile, slik at en kan finne dem igjen, ikke bare innen en art, men også over arter. Og hvis en gjør det, så bekrefter tilstedeværelsen av disse mutasjonen i stor grad det stamtreet som lenge har vært sentralt i evolusjonslæra.

Disse endringene i baseparene akkumulerer seg også opp, etter hvert som en beveger seg utover i stamtreet. Dette fikk meg til å tenke at det ville vært ulogisk om slike «feil» i genkodene var bevart over arter dersom de ikke faktisk har samme opprinnelse. En gradvis utvikling av DNAet er egentlig den eneste logiske forklaringen på dette.

Så blir da spørsmålet: Er dette egentlig i strid med Bibelen? Etter å ha studert skriften nøyere, samt lest meg opp på temaet igjen, fant jeg ut at dette var en helt kunstig problemstilling, som jeg, og mange med meg, har laget uten at det egentlig finnes noe godt Bibelsk fundament for det. Dette blir et for stort felt å dekke her, og jeg er heller ikke noe fagperson på dette området, men støtter meg også på at det finnes mange kapable teologer som deler dette synet.

Essensen i dette er vel at kristne i tidligere tiden har tolket Bibelen ut ifra sin tid og denne tids forståelse av naturen, og når nå denne forståelsen har endret seg, føler mange kristne at de må være trofaste mot de tidligere tolkningene for å være rettroende.

Men hvis vi setter likhetstegn mellom det å være bibeltro og det å forkaste evolusjonslæra, tror jeg vi legger unødvendige hindringer i veien for den troende. Dette skaper også unødvendige skiller, både innad blant kristne, og mellom troende og ikke-troende.

Lar vi oss lure inn i ateistenes felle, som sier at evolusjon er et argument for at Bibelen ikke er sann?