«Fagre føtter»!

Bibelen har et frodig bildespråk. Omtalen av historiske hendelser er ofte slik at jeg rives med. Jeg ser det for meg. Og beskrivelser av personer og begivenheter er så levende at jeg kommer dem helt nær – selv om jeg lever flere hundre år senere og i en annen kultur. 

Dette gjelder også enkeltuttrykk som blir brukt for å vise noe viktig eller gledelig. Selv stanset jeg nylig for uttrykket «fagre føtter».

Det dreier seg om føttene til den som kommer med et godt budskap. Føttene er fagre fordi de som kommer springende på dem, selv sprudler av glede. De har noe utrolig stort å meddele. Meldingen skaper jubel hos dem som får høre den. Og føttene er stadig på farten, til nye mennesker som må få høre hva Gud har gjort. 

Allerede profeten Nahum bruker begrepet føtter på denne måten – uten direkte å kalle dem «fagre føtter». «Se på fjellene hans føtter som bringer godt budskap – som forkynner fred» (Nah 2,1). Nahum betyr «trøster». Her omtaler han nettopp en trøster. Trøsteren kommer med soloppgang: Fienden, ledelsen i byen Ninive, skal gå til grunne. Fred og trygghet skal erstatte uhygge og grusomhet. 

Dette skjedde i år 612 f.Kr. Assyrerriket gikk under.

Men gleden ble kortvarig. Jesaja skrev til dem som få år etter at assyrerriket kollapset, opplevde å bli drevet ut fra Jerusalem og Judea. De ble slaver i Babylon. Der hengte de harpene sine opp i piletrærne (Sal 137,2), for gledestiden var over. Mørket hadde rammet dem. 

Men … se! Se opp til fjellene! Hvem kommer der? Jesaja beskriver ham slik: «Hvor fagre er på fjellene hans føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud regjerer!» (Jes 52,7)

Nahums ord gjaldt assyrerriket, Jesajas ord gjaldt babylonerriket. Perserkongen Kyros hadde tatt makten og ville nå frigjøre fangene. Det ble virkeliggjort i 539 f.Kr. En av dem som opplevde det, beskrev det slik: «Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel» (Sal 126,2). Kanskje noen brukte Jesajas uttrykksmåte? Kanskje sa de til ham som kom med meldingen: «Så fagre føtter du har!»

I Det nye testamentet får vi se en enda dypere dimensjon i Jesajas ord. Her omtaler Paulus medarbeiderne sine, de som dro omkring med det frelsesbudskapet. I Rom 10,15 refererer han til Jesajas ord: «Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap!» Det Jesus hadde gjennomført, ble omtalt med stor iver, og adressaten var syndere fra alle folkeslag. 

Dypest sett siktet Jesaja til forkynnelsen om Jesus. Det er Jesus-forkynnelsen han sammenfatter i versene etter ordene om friheten fra fangenskapet i Babylon. Der omtaler han en «lidende tjener» som rammes av dommen over syndene våre (Jes 52,13–53,12).

Fagre føtter! Ingen har fagrere føtter enn de som går med evangeliet til dem som aldri har hørt det! De er bærere av det best tenkelige budskap: budskapet om tilgivelse for syndene og et gjenopprettet forhold til Gud. Liksom Nahum, er de alle trøstere. 

• Folk som kjenner sin nød under onde makter, får høre trøsten i at en har overvunnet alt det onde. 
• Folk som kjenner på syndige tanker, og som er rammet av dommen over onde ord og gjerninger, får høre om ham som disiplene kalte synderes venn. Han bringer en evig trøst. 

Riktignok understreker Paulus at ikke alle som hører evangeliet, kommer til tro (Rom 10,16). Men bli med meg på et tankeeksperiment: Om Paulus en gang skulle komme på besøk på et misjonsmøte anno 2025, ville han ha sagt: Godt mot, søsken! Fortsett! Vink av gårde nye og gamle sendebud! For noen vil høre og ta imot. Nå som i aposteltiden!

Ja, kjære venner: Lytt etter lovsangen fra unge menigheter! Hør jubelen deres! Kanskje har de en annen bildebruk enn Jesaja og Paulus. Men takken gjelder samme sak: «Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap!»