En tale om Jesus fra Mount Everest

Mai er måneden for de store begivenheter. Vi markerer Norges frigjøringsdag 8. mai, vi feirer nasjonaldagen 17. mai, og rundt om i landet har det vært konfirmasjonsfeiringer hver helg. Mange sanger har blitt sunget og mange taler har blitt holdt. På denne siste dagen i mai, har jeg lyst til å slå et slag for en annen tale av de store. Den er riktignok skrevet av en ukjent forfatter, men talen er om en desto mer kjent person, Jesus Kristus. 

Det er mange merkedager i vår kalender etter hans inntog på jorden, og markert i vår kalender for bare et par dager siden, er merkedagen han dro tilbake til himmelen, Kristi himmelfartsdag. Det er klart han fortjener en tale av den storslagne varianten, der man maler med bred pensel et spektakulært bilde av Han som skal hylles.

Mange begynner ofte en tale litt forsiktig. Kanskje sier de noe om at de ikke pleier å tale så ofte, at de er nervøse, eller at talen ikke blir så lang. Dette er ikke tilfelle i denne talen som vi finner i begynnelsen av et brev. Hebreerbrevet starter med et pang!

«Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved han skapte han verden. Han er utstrålingen av Guds vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord. Da han fullførte renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye. Slik ble han mye større enn englene, for det navnet han har fått i arv er så mye større enn deres.»

Hebreerne 1, 1–4

Forfatteren går rett på sak. Gud har talt til dere, og det har han gjort mange ganger og på mange måter. Vi har en Gud som har kommunisert og som kommuniserer med oss mennesker. Vi har til og med en Gud som tok initiativ til samtale med sitt skaperverk. Gud har talt før, og det gjorde han gjennom profetene. Nå taler han gjennom sin sønn, Jesus Kristus. 

Alt det gode som har skjedd i tidligere tider, kan likevel ikke sammenlignes med det som Jesus gjorde. Der profetene kunne viderebringe et budskap fra Gud, kan vi i dag ikke bare høre, men møte Gud gjennom Jesus. Det er noe helt annet og et nytt paradigmeskifte. Derfor handler brevet og denne talen om Han.

Vi vet ikke hvem som skrev det. Det kan ha vært Paulus eller Lukas, men det forblir foreløpig et uoppklart mysterium. Det vi likevel vet er noe om hvem det er skrevet for og hvorfor. Det er skrevet for en gruppe mennesker som hadde blitt kristne. De har vært gjennom en vanskelig tid, og på en måte var de nå kommet mer i vater. Av en eller annen grunn var folk nå fristet til å trekke seg litt tilbake. Det er ofte mange grunner og anledninger til at vi mennesker gjør akkurat det.

Deres situasjon er ikke vår situasjon, men deres fristelse kan være noe av det samme.

Derfor er brevet og denne talen skrevet for å oppmuntre mennesker som var kommet til tro på Jesus. Det var skrevet for å minne oss om å fokusere og se på Jesus, på hva han har gjort og på hvem han er. 

I de neste versene går forfatteren videre og stadfester hvem sønnen er: Han er arving over alle ting, ved han er verden skapt. Han var før verden ble til og han er etter verdens ende. Han er utstrålingen av Guds herlighet og et bilde på hans vesen. Han bærer alt og da han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Guds høyre hånd. 

Så pekes det på engler, som både bokstavelig og billedlig regnes som høytstående vesener. Likevel er det ikke englene som er fokuset, men Sønnen, fordi han er så mye, mye større.

I resten av kapittelet går taleren videre og henviser blant annet til flere sitater fra Det gamle testamente om hvem Sønnen er.

Leter du etter tekster som løfter opp og som peker på Jesus, er Hebreerbrevet et godt sted å begynne. Det første kapittelet er som Mount Everest, sier teologen Peter Mead.

Det er noe av den rikeste og høyeste fjelltoppteologi du kan tenke deg. Det er så høyt som vi kommer!