Dit du går, vil jeg gå

En av mine favorittbøker i Det gamle testamente er Ruts bok. Den forteller en ærlig historie om tap og håp, men er framfor alt et vitnesbyrd om Guds trofasthet,

Livet hadde vært tøft for Noomi og hennes to svigerdøtre, Rut og Orpa. Alle tre hadde mistet sine menn. Nå bestemte Noomi seg for å vende tilbake til sitt hjemland, Israel. Hun nødet svigerdøtrene til å bli værene i Moab. Det var tross alt her de hadde familie og venner.

Men Rut nekter. Hun velger å følge sin svigermor. «Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk og din Gud er min Gud. Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og siden hvis noen annet enn døden skal skille meg fra deg!» (Rut 1,16b-17)

Hvorfor dro ikke Rut tilbake til Moab sammen med Orpa? Jeg tror Rut hadde lært å kjenne Herren gjennom måten Noomi levde på. Til tross for alle prøvelser hadde Noomi trofast vandret med sin Gud. Hun var også trofast mot menneskene rundt seg – og Rut hadde selv fått erfare dette. 

Vi som har barn, vet at barna ikke alltid gjør det vi sier – men i det lange løp gjør de ofte det vi gjør. For meg er Noomi et eksempel på en som gjorde disipler gjennom måten hun levde livet sitt på. Hun stolte på Herren i motgang og medgang. Med andre ord: Hun var ekte – hun var hel ved.

La oss inspirere av Noomi sin trofasthet! La oss leve med Gud på en måte som gjør at menneskene rundt oss sier: Dit du går, vil jeg gå. Din Gud er min Gud.