Den viktigste gaven besteforeldrene mine ga meg

På julaften da jeg var 11 år ga mine besteforeldre meg min første egne bibel. Det var noe ekstra høytidelig over å ta imot den gaven.

Den var som et skritt mot voksenlivet, og som et uttrykk for farmor, mormor og morfar ville gi meg det viktigste de kunne gi. De mange understrekningene minner meg om at den ble godt lest. Det ble en personlig bok, og jeg leste den på en annen måte enn andre bøker.

Nesten 20 år senere, i 2009, kom Ungdom i Oppdrag-grunnlegger Loren Cunningham med en bok som på norsk hadde fått en tittel jeg ved første øyekast syntes virket rar. Det å kalle en bok for «Verdens viktigste bok» kan forstås som uttrykk for det ultimate overmot.

Men tittelen spilte ikke på Cunninghams forfatterskap. Undertittelen var «Hvordan Bibelen har forandret verden». Gjennom eksempler fra en rekke land fortalte Cunningham om hvordan Bibelens budskap hadde forandret både mennesker og samfunn.

Jeg kom til å tenke på dette da Bibelselskapet onsdag presenterte resultatene fra en internasjonal undersøkelse. Over 90.000 mennesker i 85 land har svart på spørsmål om Bibelen, kristendom og tro. Det er analysebyrået Gallup som har gjennomført undersøkelsen, på oppdrag fra British and Foreign Bible Society i samarbeid med United Bible Societies.

Funnene er både inspirerende og utfordrende. I Dagens reportasje kunne vi lese at man kunne anta i sekulære land oppgir å tro på Gud. Mange ikke-kristne er nysgjerrige på Bibelen, særlig unge. Og Bibelen er fremdeles viktig for svært mange mennesker rundt i verden.

Men funnene forteller også på at nærmere 90 prosent av ikke-kristne er lite interessert i å lære om Bibelen. I store deler av Asia sier rundt 75 prosent at de ikke vet noe om Bibelen, og uvitenheten ser ut til å være i vekst.

Når det gjelder Vesten, viser tallene tydelig at vi ikke lever i en ateistisk kultur. Nærmere 80 prosent er åpen for at det finnes utenomjordiske krefter. Dette er imidlertid ikke ensbetydende med at det er en kristen åndelighet eller et kristent verdensbilde som ligger til grunn.

I presentasjonen på onsdag ble det lagt vekt på forskjellen mellom uvitenhet og likegyldighet. Det er forskjell på å ikke kjenne til Bibelen og å ha tatt et aktivt valg om at man ikke er interessert. 

En av programlederne sa at i et internasjonalt perspektiv er det å gjøre Bibelen kjent i Asia kanskje det viktigste den verdensvide kirke gjør i dette århundret.

I møte med en slik undersøkelse er det lett å bli perpleks. Omfanget er så stort, sammenhengene så komplekse. Det er lang vei fra tenåringen som streker under noen vers i Galaterbrevet han har blitt grepet av, til tenåringen på landsbygden i Vietnam som knapt vet om at det finnes en bok som heter Bibelen.

Bibelen har kraft til å forandre liv. Det kunne alle besteforeldrene mine vitne om. Deres omvendelser skulle komme til å prege familien i flere generasjoner. 

Fortellingen om Gud som elsker menneskene, om Jesus som døde og stod opp til vår frelse, om barnekår hos Gud og evig liv, har vist sin kraft gjennom historien.

Men utover det personlige er Bibelen også en bok som bygger samfunn. Den effekten tror jeg vi som kaller oss kristne iblant overser, fordi vi tar den for gitt. 

Vi ble minnet om dette da vi feiret tusenårsjubileet for kristenretten i fjor. Det er stor forskjell på et samfunn som har Bibelen i sitt verdigrunnlag, og et samfunn som ikke har det.

Men Bibelen kan også misbrukes. Det viser blant annet historien om slaveri oss. Og Bibelen blir misbrukt den dag i dag, når kirkeledere legitimerer krig og drap. 

Så det at Bibelen finnes tilgjengelig i et samfunn, er ikke ensbetydende med at Bibelens budskap er kjent og blir etterlevd.

Derfor er den viktigste utfordringen fra bibelundersøkelsen både kjent og opplagt: Hvis ikke vi som kaller oss kristne leser Bibelen, snakker om Bibelen og med Guds hjelp lever etter Bibelens budskap, er det ikke annet å vente enn at kjennskapet til Bibelen avtar rundt oss. Det vil i så fall ha store konsekvenser for både enkeltmennesker og samfunn.

For Bibelen er verdens viktigste bok. Men hvis den erkjennelsen bare finnes innenfor kirkeveggene og i form av private understrekninger i bibler, vil det etter hvert ikke lenger gi mening å snakke om David og Goliat, om å vende det andre kinnet til eller om å kaste perler for svin. Folk vil rett og slett ikke forstå referansene.

Derfor bør slike undersøkelser mer enn noe annet inspirere kristne til å være frimodige på Bibelens vegne. Menneskers evne til å etterleve egne idealer vil alltid variere. 

Men Bibelens ord er et enestående utgangspunkt både for å utvikle den enkeltes relasjon til Gud, og for å bygge et samfunn som tar vare på menneskene. 

Det er sant, som det står i Salmenes bok: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti.»