Å se Gud

Å gå en tur på skogsveiene i Østmarka er ikke som å gå opp den steinete stien til Gaustatoppen. Heller ikke som å vandre rundt på fjellene i Rissa og se utover mot Atlanterhavet. Denne våren har jeg likevel opplevd at også det spirende livet i Østmarka kan fascinere. Det har en form for skjønnhet som kan stemme sinnet til andakt. Når sola skinner over grønnkledde åser, kjenner jeg dessuten igjen synsinntrykkene fra barndommens rike. Og når jeg hører fuglene kvitre, befinner jeg meg i tankene på en skogsvei i Skogn rundt 1960. Kanskje hadde vi nettopp avsluttet skoledagen med dette Blix-verset:

«No soli bakom blåe fjell sitt ljose andlet gøymer, og mørker over heimen fell og jordi ligg og drøymer. Gud, lat di åsyn lysa ned, så heilag fred inn i vårt hjarta strøymer.»

Dette verset har jeg nå noen ettermiddager nynnet på. Jeg tror nynningen uttrykker noe på det indre plan. Noe bare Gud kan skape i hjertene. En troens respons på Guds skapergodhet. En glede over skapernåden. Et ekko i sjelen av storheten ved å være et menneske i Guds verden. Jeg observerer Guds fotspor. Jeg ser glimt av Guds allmakt. 

Gud gi at jeg alltid bevarer denne sansen for Guds storhet i skaperverket! 

Men stans litt! I dag leste jeg noen sitater av Luther. Han hadde også stor glede av meditasjoner ute i naturens verden. Men, sier han, den naturlige gudserkjennelsen kan bare erkjenne at det er en Gud, en stor og allmektig Gud. Følger jeg resonnementet hans videre, oppdager jeg noe annet som også er gjenkjennbart: At livet noen ganger er så kronglete at vi kan komme til å tenke: Gud er skremmende og lite forståelsesfull. 

Inn i en slik situasjon kommer Luther med en avklaring: «Vil du se Guds allmakt, kan du gå opp i fjellverdenen. Men vil du se Guds kjærlighet, så bli du stående ved korset.»

Gud er kjærlighet. Ja. Men hvor ser jeg denne kjærligheten? Hvor presenteres den for meg? Hvor ser jeg at han elsker meg?

Da hjelper det ikke å fryde seg over velsignelsene i skaperverket. For jeg som går her mellom vakre grantrær, er jo en synder. Jeg er uverdig. Dette er det til alle tider anstøtelig å si rett ut. Men det er sant. Det leser jeg meg ikke til i naturens gudsåpenbaring. Det leser jeg i Skriften, Guds spesielle åpenbaring. 

Men, pris skje Gud, der leser jeg også om noe som vakre fjellpartier ikke sier meg noen ting om: Hans kjærlighet til syndere. «Så elsket Gud verden …», heter det i den lille bibel (Joh 3,16). «Så» kan også omsettes «slik», «på denne måten». Uttrykkene som følger, kjenner vi: Han ga sin sønn! Ikke bare kom sønnen som vår bror i julen. Nei, han ga sin sønn i døden på korset. «Og vi har sett og vitner at Faderen har sendt Sønnen som verdens frelser» (1. Joh 4,14). Her ser vi mer enn vi ser i Jotunheimen en sommer-soldag. Her ser vi Guds kjærlighet til syndere. «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5,8).

Glimt av Guds allmakt i skaperverket? Ja. Men om jeg virkelig skal lære Gud å kjenne slik han er i sitt vesen, mot meg, må jeg som Luther uttrykte det, bli stående ved korset. Utenom Kristus er det dypest sett umulig å erkjenne Gud. «Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklart ham.» Slik uttrykte apostelen Johannes seg (Joh 1,18). Da hadde han fått se inn i selve påskebudskapet.

På denne bakgrunn sammenfattet Luther temaet gudserkjennelse slik: «Bare i Kristus, den korsfestede, er sann teologi og gudserkjennelse.» For der er både hans hellige rettferdighet og hans frelsende kjærlighet åpenbart. 

Gled deg i skapelsens verden over alt du ser og opplever i sommer! Men vil du lære Gud å kjenne etter hans innerste vesen, må «korsets gåte» bli åpenbart for deg. Det skjer når du får høre, lese og synge om ham som døde for syndere. I ham er du omsluttet av Guds kjærlighet:

«Fiendskapet er borte, skilleveggen brutt ned, adgangen åpnet til riket, Kristus er selv vår fred. 

Misgjerningene er sonet, nå har han nåde å gi. Ingen fordømmelse finnes, synderen settes fri.»

Amen