Å kjenne igjen at du er skapt

Som sjelesørger har jeg aldri støtt på noen som ikke kjenner igjen at de er skapt. Som sønn eller datter, mann eller kvinne, far eller mor. Det kan være forvirring og smerte. Men de trenger bare støtte og tid.

Denne gjenkjennelsen er så viktig. Oftest er den en stor del av den indre helbredelsen. Å bli kristen er ikke å bli fremmed fra seg selv. Jo, vi er født på nytt og annerledes fra denne verden. Men ikke fra hva Gud skapte og ville.

Kriser i forhold til oss selv er normale, jeg regner dem som en del av det Gud har ordnet. Fra barn til ung, fra voksen til gammel, og mye mer. Vi kjenner ikke alltid oss selv igjen.

Men det finnes en vond fremmedhet som skyldes synd. Enten vår egen, eller fra andre omkring oss. Det er ikke for å dømme, for ingen er perfekte. Synd er det vonde som Gud ikke skapte. Og synd kan veksles ut med gjenopprettelse ved Jesu kors.

Gud skapte og han så at det var godt, kan vi lese i skapelsesberetningen. Korset står midt i det Gud skapte. For det gikk galt allerede med de første menneskene. Jesus hang på korset med hele seg, i vårt sted. For alt som ble revet fra hverandre og fremmedgjort. Gjennom ham kan vi motta livet slik det var ment.

Da er en av de første fruktene at vi kjenner oss selv igjen. Pilatus ropte «se det mennesket!». La oss ta imot alt det Jesus betalte for. Og ikke skynde oss forbi at vi er skapt.