På et lite bygdehus

Denne saken er utformet som en spesial. Dessverre fungerer ikke de som optimalt på appen vår enn så lenge. Dersom du ønsker å lese saken kan du trykke på denne lenken. Velg så det kapittelet du ønsker å lese fra kapittelvelgeren.

Kapittel VIII
KAPITTEL 8
På et lite bygdehus
1
2
3
4
5
6
7
8
Grimstad 14. september 2023.
Det er torsdag kveld.
Klokka er kvart på sju, og en sort Volvo SUV svinger inn foran Landvik bygdehus, som ligger ei snau mil fra gården Eskedal.
Torkild Terkelsen får ut gitaren fra baksetet, og ønsker oss smilende velkommen til å bli med på kveldens Nardus-møte.
Han har på forhånd gitt oss beskjed om at møtene skjer i «all enkelhet» og at det er en liten, trofast flokk som kommer.
Det er Terkelsen som skal tale, og han er fullt oppdresset med slips og blazer.
Landvik bygdehus har ikke plass til mange. 
Det er imidlertid stort nok for Nardus på Sørlandet, selv om menighetene i Grimstad, Kristiansand og Vennesla nå er slått sammen.
27 stoler er satt fram, men bare 20 personer finner veien til bygdehuset.
Sju av dem skal delta under møtet, og noen av kvinnene har i oppgave å ordne klar kveldsmaten til etter møtet. 
I Nardus lager man ikke møter for ufrelste med forkynnelse som kan «svelges av alt og alle», ifølge Terkelsen. 
Han hilser på noen av vennene før han på egen hånd rigger klar gitarforsterkeren og plugger i instrumentet. 
Nardus sin egen sangbok, rød med stive permer, ligger i hvert fang. 
På første rad sitter Tore og Torkild Terkelsen.
Etter at møtelederen har ønsket velkommen, og informert om at kveldens tale skal streames på Facebook, kommer far og sønn Terkelsen fram for å lede an i sangen.
Sangene legges høyt i dur, ypperlig for mennene, mens kvinnene får valget mellom å synge i falsett eller legge seg en oktav under.
Det er friske melodier som innbyr til klapping.
Sangboka inneholder en miks fra pinsebevegelsen og pinseretningene De frie venner og Maran Ata-bevegelsen.
Det tas opp en kollekt.
Den skal gå til Terkelsen.
Før talen, synges klassikeren «Da jeg mitt liv til Jesus gav».
Sangen er skrevet av Odd Bergum, pinseforstanderen som på 1980-tallet opplevde så mye uro i menigheten etter besøkene fra Terkelsen at han til slutt stengte døra for evangelisten.
Torkild Terkelsen sier han har holdt tusenvis av taler.
På nettsiden sistebasun.no har han lagt ut over 300 lydfiler med taler, og på YouTube ligger møtene i lange remser.
Terkelsen hevder alle nådegavene er i bruk når han preker Guds ord.
Under pinsestevnet på Oggetun i år uttalte han fra talerstolen:
– Du kan tro hva du vil om det, men jeg sier det likevel: Når jeg preker i møter, så virker alle nådegavene gjennom meg.
Han harselerer med pinsevenner og andre karismatikere, som han mener har fastnet kun i nådegaven med «tungetale og tydning».
– Det er den forenklede, litt forskrudde måten som pinsevenner og karismatikere har gjort det til. Det er ikke sånn. Den nådegave som trengs mest i dag, det er ikke tunger, og allverdens tydninger av at “Se, jeg kommer snart og vil gi enhver igjen etter hans gjerning.” Det har vi hørt hundre tusen ganger i alle pinseforsamlinger. Herren må jo tro de er trange i nepa, som ikke har fått det med seg etter alle disse årene, sier han under pinsestevnet.
Også denne kvelden, på bygdehuset i Landvik, har han «fått et ord» å dele.
Teksten er hentet fra Matteus-evangeliets kapittel 5. 
Kapittelet tar for seg Bergprekenen, hvor Jesus lærer disiplene om å gjengjelde ondt med godt, om å elske sine fiender, om alvoret i sinne og utskjelling.
– Vi skal velsigne dem som forbanner oss. En Herrens tjener skal være mild mot alle, sier Terkelsen. Han legger ut om hvordan de som virkelig har fått lys over ordet, får en overnaturlig evne til å gå ei ekstra mil med sin neste.
Så sveiper han innom Jesu ord om hor. 
– Jesus sier: «Dere har hørt det er sagt at du skal ikke drive hor. Men jeg sier dere; den som bare ser på en kvinne og begjærer henne i sitt hjerte, har allerede drevet hor».
Det nikkes i forsamlingen. Et «ja» og et «amen» fra tilhørerne indikerer enighet med taleren.
Talen avrundes, og mens Terkelsen griper etter gitaren for å runde av med en sang, bryter en av kvinnene ut med et budskap i tungetale.
Terkelsen er umiddelbart klar med tydningen.
De som er igjen i Nardus har gjentatte ganger blitt advart av utbryterne.
De har blitt bedt om å ta avstand fra Terkelsen, slik de selv har gjort etter at kvinnene har fortalt sine historier.
Men den lille flokken som er igjen, står med Terkelsen.
Tore Terkelsen (t.v.), Torkild Terkelsen (i midten) og Svein Granås (t.h.)
Eldstebror Svein Granås har tatt sitt valg.
– Jeg støtter Torkild hundre prosent. Jeg har aldri vært i tvil. Jeg hiver meg ikke på en lang rekke av anklager, sier Granås.
Han minner om at Gud ikke angrer sitt kall og at det går an å falle i synd, men at Jesu blod renser.
Ifølge Granås, har Terkelsen gjort opp det som er å gjøre opp.
Terkelsen har kun innrømmet det han kaller upassende relasjoner til to kvinner i Nardus, en mor og hennes datter.
Granås tror derfor ikke på historiene til de andre kvinnene.
– Det blir bare påstander. 
– Så du tror da på Terkelsen?
– Jaja.
Også eldstebror Jostein Solheim kjenner seg trygg på at anklagene er behandlet godt nok til at han kan stå helhjertet med Terkelsen.
– Vi som eldstebrødre har behandlet og undersøkt saken på bibelsk vis, så langt det er mulig. Bibelen er ikke en glansbok. Der er det mange som har snublet og falt, men ikke blitt strøket ut. Vi setter veldig pris på forkynnelsen og tjenesten til Torkild.
Solheim sier de to kvinnene som Terkelsen har innrømmet å ha hatt et forhold til, ligger langt tilbake i tid.
Han hevder kvinnene selv mente alt var oppgjort.
Om saken til «Mona», sier Solheim at han tror på Terkelsen.
– Vi prøvde å kontakte henne, men hun ville ikke snakke med noen av oss. Derfor snakket vi med andre som husket litt fra denne tiden. De sier at noe av det Arnfinn Welo sier ikke kan være sant. Derfor stoler jeg på det Torkild har sagt.
Ifølge «Mona» er det kun Tore og Torkild Terkelsen som har tatt kontakt med henne direkte av de lederne som er igjen i Nardus.
De to eldstebrødrene sitter nå tilbake i en liten flokk, hvor kontakten til mange venner gjennom flere tiår er helt brutt.
– Det er trist, sier Solheim.
Sammen med de andre som har vært på kveldsmøtet sitter de to eldstebrødrene med hver sin kopp kaffe og et smurt rundstykke i bygdehusets spisestue.
Terkelsen kommer inn med gitaren i hånda.
Han tar en rask runde til noen av bordene for å takke for møtet.
Han setter seg ikke ned. 
Han spiser ikke kveldsmat med de andre. 
Torkild Terkelsen vil hjem.