Takk og bønn

Paulus hadde et rikt bønneliv. Ofte nevnte han takkeemnene aller først. Der var så mye å takke for! «Jeg takker min Gud så ofte som jeg tenker på dere», skriver han til filipperne (Fil 1,3).

Ikke minst husket han den aller første tiden: Lydhørheten blant de jødiske kvinnene. Dåpshandlinger i elva ved bønnestedet. Under og tegn som stadfestet budskapet om Jesus! Aha-opplevelser både blant jøder og grekere.

Da kristenflokken etter hvert ble organisert, vokste de i modenhet. Det hadde han skjønt. Tilsynsmennene og menighetstjenerne fungerte som gode støtter for de nyfrelste (vers 1).

Og tross visse konflikter var de alle levende opptatt med misjonens videre gang. Via omreisende kontaktpersoner fikk de glimt av misjonens frammarsj i Middelhavsområdet. Og de støttet Paulus både økonomisk og i bønner (vers 4 og 7). Snakk om rikdom for en fengslet misjonær! Gleden boblet over!

Så kom bønneemne nr. 1: De mange sjelesørgeriske utfordringene. Det krevdes mer enn innbyrdes omsorg. Eller bedre: Det krevdes en omsorg preget av kunnskap og dømmekraft. For det oppsto så mange kinkige spørsmål.

Kjære leser. Tenk på ett bestemt misjonsfelt, takk Gud av hjertet for nye kristne der – og be om at de må vokse i dømmekraft.