FALLER I GJENNOM: Jeg syntes ikke jeg holdt mål som menneske, skriver Ruth Eek.

Hjemme alene med datteren min ble alt svart

Ruth Eek forteller i boka «Foldede hender», utgitt på Lunde forlag:

«Jeg var 24 år, var gift og hadde en liten datter på to år. Mannen min var gått til et møte i forsamlingen der vi begge hørte hjemme. I musikklaget hadde jeg vært med siden jeg var seks år, for jeg har alltid vært glad i å synge og spille. Nå var tjue menn og kvinner med.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Denne kvelden var jeg hjemme alene med datteren min, og alt ble så svart for meg. Jeg syntes ikke jeg holdt mål som menneske, ikke som kone for mannen min, jeg syntes jeg var en mislykket mor, enda jeg alltid har vært glad i mennesker.

Jeg gikk inn i stuen, la meg på kne ved en stol og ropte til Gud om hjelp til å bli annerledes, en bedre kristen. Alt i meg var jo så mørkt. Da var det som jeg hørte en stemme som sa:

Det er ikke din bønn, det er ikke din gråt, det er Blodet som frelser deg nå. Det rant over verden, det taler for deg, det er fred mellom deg og din Gud. Se, se, se og lev! Det er liv i å se på det Golgata kors, det er liv, det er frelse for deg.

Det var som det ble slått på en lysbryter, og det ble høylys dag. Jeg var for sent ute til å bevege Gud for at Han skulle forandre livet mitt. Det som skulle gjøres, det hadde Jesus gjort for over 1900 år siden.

Jesus hadde gjort alt i mitt sted, for meg og for hele menneskeslekten. Jeg fikk oppleve at korset ikke lenger sto skjult i det fjerne, men var kommet nær ved. Det var Guds svar på bønnen min den kvelden, og siden har det vært min trøst og mitt håp i livet.»