YDMYK: «Luse-Frans», som Håkon C. Hartvedt skriver om her, hadde roser med seg til nattverden for at ikke kirken skulle ha utgifter på han. Foto: Adobe Stock

Gud hører barnlige bønner

H. E. Wisløfff forteller en sterk beretning om «Luse-Frans» og hans altergang i Trefoldighetskirken. Luse-Frans var en mann som ikke uten grunn hadde fått sitt navn, en som en mente var lite med og som mange ikke ville ha noe med å gjøre. Men Wisløff fikk han et godt forhold til, og gudstroen med barnlig tillit til sin Gud var på plass. Så han ville gjerne gå til nattverd.

Derfor gikk han til Wisløff og spurte om han kunne få gå til nattverd alene på en hverdag. «Du vet folk synes ikke om å knele ved siden av meg», sa han. Wisløff var positiv, og Frans vågde seg til å spørre videre om presten kunne ha på seg alt han pleide om søndagen – og om han også kunne tenne lysene på alteret.

Jo, det var greit alt sammen. Men en ting spurte han ikke om. Det var blomster på alteret. Men de kostet penger, og han mente at kirken ikke skulle ha utgifter på ham. Så da han kom hadde han med seg en nydelig bukett roser.

Og H. E. Wisløff stilte i sine presteklær, akkurat som om søndagen. I tillegg holdt han en egen skriftetale og forrettet nattverden for de to alene. Etterpå gikk Wisløff ut av alterringen og knelte ved siden av Frans, som kom i fillene som alltid.

Etter at Wisløff hadde bedt en fri bønn, sa han til Frans. – Nå får du be en bønn da, Frans. Og Frans bad. Han bad den bønnen han hadde lært av mor og far, og som fulgte ham hele livet: «Gud som har oss småbarn kjær, se til meg som liten er …»

Og det er nok ingen grunn til å tro at Gud ikke hørte den bønnen.