ANNEN TID: «En ny generasjon i en annen tid er ikke like fokusert på frelse eller fortapelse som min bestefars generasjon», skriver Terje T. Konradsen. Foto: Adobe Stock

Frelst!?

«Hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst» (Apg. 2,21).

«Er du frelst?» Dette var et vanlig spørsmål på klassiske vekkelsesmøter. Frelsesvisshet og syndserkjennelse sto i sentrum.

Gjennombruddet i gudsforholdet var hovedfokus i forkynnelsen. Den som ikke var trygg i syndenes forlatelse ble utfordret til å søke omvendelse og frelse.

Selv husker jeg godt det øyeblikket i august 1969 da jeg som tolvåring for første gang sa til meg selv: «Nå er du frelst, Terje!»

Jeg reiste meg fra benken etter at jeg hadde bøyd kne sammen med kveldens predikant. Noe var annerledes. Jeg ville til himmelen, nå føltes det som om jeg allerede var der.

I dagene etterpå kom kampen. Jeg kjente på syndige tanker og følelser, usikker på om alt var i orden. Det virket som om jeg måtte gjøre både det ene og andre for at Gud skulle bli fornøyd.

Men lengselen og hungeren var den samme. Jeg fortsatte å gå på møter. Troen vokste og ble trygg etterhvert.

En ny generasjon i en annen tid er ikke like fokusert på frelse eller fortapelse som min bestefars generasjon.

Selv om Gud og Bibelen er den samme, kan det være at Den hellige ånd også betoner andre forhold i Guds rike.

Likevel er frelsen det sentrale i Guds store plan for verden. Jesus er fortsatt vår frelser og verdens eneste håp.