RUT: Hun var en ung enke, men greide ikke å skilles fra den hardt utsatte svigermoren, skriver Egil Sjaastad. Foto: Odd Mehus

Forbildet Rut

Motgang kan lett skape bitterhet. Det merket Noomi. Hun hadde mistet mannen sin og begge sønnene sine. Da hun kom hjem fra Moab, sa hun til gamle venner i Betlehem: «Kall meg ikke No’omi, kall meg Mara! For Den Allmektige har gjort det meget bittert for meg» (Rut 1,20).

For meg ble det en trøst å lese dette. Gud slår ikke hånden av den som klager til ham eller anklager ham. Salmenes bok gir mange eksempler på fortvilte «Hvorfor, Herre?»

Likevel er det svigerdatteren Rut som er det store forbildet i Ruts bok. Hun var en ung enke, men greide ikke å skilles fra den hardt utsatte svigermoren. Hun var en «hedningkvinne», men hadde fått innside-kjennskap både til No’omis Gud og No’omis folk. Lojaliteten hennes slår igjennom i de valgene hun tar:

«Prøv ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves» (Rut 1,16–17).

Krisen var stor og framtiden ukjent. Men hun hadde oppdaget og erfart Guds trofasthet, midt i det vonde som han hadde tillatt i deres liv. Nå ville hun søke ly under hans vinger (2,12).

Under disse vingene er det plass også for deg.