Ekte Far

Gjennom tolv år har jeg undervist Efeserbrevet på bibelskolen. Det første kapitlet er nesten umulig å komme gjennom. På grunn av de store rikdommene og dybdene.

Et av de sterkeste budskapene er hvordan Gud handler som Far. Han velger oss og gir oss uutgrunnelig nåde gjennom Jesus. Han gjør det lenge før vi er til, fordi han er en god Far. Det er Fars eget initiativ og hans egen gode vilje.

Vi vil så gjerne ha dette litt på avstand. Og heller si at «far» er en god illustrasjon på abstrakt teologi. Men Gud er virkelig Far. Det får gode konsekvenser for kjernen i evangeliet.

Hvis Gud virkelig er Far, er det ekte nåde. Slik en far tar ansvar og tilgir sitt barn. Da kan det gjelde ekte synder. Også syndene som stikker så dypt at vi ikke tenker på dem som synd. Da angår det familie. Fedre og mødre som ikke strakk til, selv om de ønsket. Sønner og døtre som foraktet livet og seg selv.

Da finnes det en ekte Far å komme tilbake til. Da kan vi utforske «retten til å være Guds barn». Hvordan den innebærer virkelig å være sønn eller datter.

Gud kaller seg faktisk Far. Det gjør ham ikke liten. Tvert imot er det evangeliet i rett ramme og perspektiv.